Resistens mot parasittmidler

Resistente parasitter er ikke mer sjukdomsfremkallende enn de parasittene som dør av behandlingen, men de er vanskeligere å kontrollere fordi behandlingen ikke virker. Parasitter som er resistente mot parasittmidler har dessverre blitt et stort problem i mange land, særlig når det gjelder rundorm.  Resistens utvikles mot virkestoffene innenfor den virkestoffgruppen parasittene utsettes for. Benzimidazoler (hvit gruppe) og makrosykliske laktoner (blank gruppe) er to ulike virkestoffgrupper. Resistens mot én gruppe gir ikke automatisk resistens mot den andre. Likevel blir resistens mot begge gruppene vanligere, grunnet omfattende bruk av begge, framfor alt i utlandet. Økende forekomst av resistens er bekymringsfullt, og kan ha stor påvirkning på saueholdet. Det er derfor viktig at hver enkelt besetning og beitelag gjør det de kan for å forebygge og bremse utvikling av resistens.

Forekomst av resistens i norske sauehold #

I Norge har vi fortsatt en nokså gunstig situasjon, men forekomsten av resistente rundormer er økende, særlig når det gjelder Haemonchus contortus, der multiresistens er rapportert. Resistens er også sett hos Teladorsagia circumcincta. Disse to rundormene overlever i verten gjennom vinteren. I tillegg er Norge det første landet i verden der det er påvist resistens hos koksidier hos sau. Dette er bekymringsfullt, og kan i verste fall ha stor påvirkning på saueholdet. Det er derfor viktig at sauebønder og beitelag tenker

Risikofaktorer #

Hyppig behandling  #

Jo oftere vi behandler, jo flere ganger gir vi de mest mot standsdyktige parasittene et fortrinn. Da kommer vi fortere til det stadiet der andelen resistente parasitter blir så stor at det skaper problemer. Målet er derfor å bruke så lite parasittmid ler som mulig, uten at det går ut over produksjon og helse. Det betyr ofte at man må redusere behandlingsbehovet ved å redusere smittepress ved hjelp av andre tiltak, for eksempel strategisk beitebruk. 

Høy dyretetthet  #

For at parasittlarvene skal kunne tas opp av nye sauer, må de komme seg ut av sauemøkka og opp på beitegraset. Lar vene har ikke så stor rekkevidde og forekomsten av parasitt larver blir derfor størst på graset nær avføringen. Jo større dyretetthet det er på beitet, jo tettere ligger møkka, og desto nærmere møkka vil sauene beite. Det samme gjelder når det er dårlig/lite beite. Da vil også sauene beite nærmere møkka og få i seg flere parasittlarver enn i en situasjon med lavere dyretetthet og/eller bedre beitetilgang. Høy dyretetthet gir altså større behandlingsbehov og dermed større favorisering av de resistente parasittene. 

Underdosering  #

De resistente parasittene overlever en normal dose med pa rasittmiddel. Gir vi for liten dose overlever i tillegg en del pa rasitter som ville dødd ved normal dosering. Utviklingen mot en stor andel resistente parasitter går dermed fortere ved un derdosering enn ved riktig dosering. Underdosering kan vi få både ved å beregne feil dose, un dervurdere dyras vekt og ved å gi middelet på feil måte. Det samme skjer hvis vi bruker medikamenter med dårlig effekt på grunn av feil lagring, utgått holdbarhetsdato o.l. 

Behandling og samtidig flytting til “parasittfrie” beiter  #

Den andelen av parasittene som finnes som egg eller larver i beitet, eller i dyr som ikke behandles med parasittmidler, kalles refugie-bestanden. Det er den delen av parasittbestanden som “gjemmer seg” for vår behandling. I forbindelse med forebygging av resistens mot parasittmidler er det bra å ha en stor refugie-populasjon, fordi den “tynner ut” de resistente parasittene som overlever vår behandling. Denne uttynnings effekten gjør at utviklingen av resistens går saktere. Refugie-bestanden blir blant annet liten når vi flytter dyra til “parasittfrie” beiter samtidig som vi behandler dem, og hvis det brukes langtidsvirkende parasittmidler. Flytting til slike “parasittfrie” beiter samtidig med behandling bør derfor unngås. Dette er særlig en risiko i besetninger med høy dyretetthet og hyppig behandling gjennom beitesesongen, altså særlig ved bruk av innmark/hjemmebeite hele sesongen. Risikoen ved be handling samtidig med flytting til utmarksbeite med liten dyre tetthet og lavt smittepress, innebærer en mye mindre risiko, og er derfor en akseptabel praksis.

Introduksjon av dyr fra besetninger med høy andel resistente parasitter kan bidra til at problemet utvikles mye raskere. Risikoen vil generelt være større jo flere dyr som kjøpes inn og jo tettere og mer langvarig kontakten er

Påvisning av resistens #

Ved behandling av dyr uten resistente parasitter skal det ikke være igjen noen rundormegg i avføringa etter behandling. Hvis vi har en reduksjon i rundormeggtallet i avføring på 95% eller mindre, tyder dette på resistens. Selv om effekten er mindre enn 95% i felt, vil vi ofte ikke oppdage at legemiddelet fungerer dårlig før vi ser en negativ innvirkning på produksjonsresultatene eller kliniske symptomer til tross for behandling. På dette tidspunktet vil en stor del av parasittene allerede være resistente.

Tiltak #

Det er en rekke viktige tiltak for å forsinke utviklingen av resistens, og det er kombinasjonen av alle tiltakene som sammen kan bremse utviklingen.

1. Gjennomgå rutiner for parasitthåndtering
2. Undersøk for resistens
3. Reduser behandlingsbehovet
4. Bruk parasittmidler riktig
5. Unngå å få inn resistente parasitter ved kjøp av livdyr
6. Velg riktig parasittmiddel ved påvist resistens
7. Lag en plan for god parasitthåndtering i flokken ut fra pkt. 1-6 

Du kan lese mer om hvert enkelt punkt i brosjyren "Anbefalinger for håndtering av parasitter hos sau", kapittel 12.