Den store leverikten

De fleste sjukdomstilfellene opptrer om vinteren, og sjukdom i beiteperioden er sjelden.

Livssyklus #

Sauen blir smittet av iktelarver på beite, og smittemengden er størst sensommer og høst. De voksne iktene lever i gallegangene i leveren og skiller ut egg med sauens avføring, se figur 8. Utskillelsen av ikteegg fra søyene om våren er en viktig kilde til utsmitting av beitene, men andre dyrearter som storfe og ville hjortedyr kan også ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene.

Store leverikter er avhengig av fuktighet, varme og sneglen Galba truncatula for å fullføre livssyklusen sin. Derfor skaper den særlig problemer i områder der det er fuktige beiter og en relativt lang beitesesong, det vil si i lavlandet og langs kysten i Sør-Norge. Sneglen trives best i stillestående vanndammer, grøfter o.l.

Symptomer #

Både lam og voksne kan bli sjuke, siden sau har dårlig immunitet mot leverikter. Iktene suger blod og lager skader i levervevet som medfører blødninger, proteintap og arrdannelser som kan gi svekket leverfunksjon. De største skadene forårsakes av de unge iktelarvene som vandrer i levervevet på vei til gallegangene.

Lavt smitteopptak gir kronisk sjukdom (fasciolose), som er mest vanlig i Norge, og de fleste tilfellene opptrer fra juletider og utover vinteren. Siden det er få ikter som vandrer i leveren, tar det tid før dyra utvikler symptomer. Typiske kjennetegn er avmagring, slapphet, bleike slimhinner og væskefylning (ødem) under haka, og død i alvorlige tilfeller. Rundormen Haemonchus contortus gir lignende symptomer.

Høyt smitteopptak gir akutt sjukdom med opphørt matlyst, buksmerter og pustevansker, og dyra vil ofte stryke med etter noen dager. Sjukdomsforløpet kan også være så hurtig at man finner dyret dødt uten å ha sett sjukdomstegn. I Norge opptrer den akutte sjukdomsformen som regel fra september til november, og sjukdom om sommeren er sjelden.

Diagnostikk #

Som regel stilles diagnosen ut fra de tre øverste punktene.

• Tilbakemelding fra slakteri: Dyreeier får tilbakemelding fra slakteriet ved funn av store leverikter på slaktedyr.
• Klinisk undersøkelse: Holdvurdering, se etter ødem under haka og sjekk øyeslimhinner på tynne søyer. I sauebesetninger som har problemer med leverikter (eller er i et risikoområde) bør en følge godt med for å oppdage evt. symptomer tidlig.
• Obduksjon: Ved å skjære gjennom leveren og undersøke de store blodkarene, gallegangene og galleblæren er det lett å se etter synlige leverikter eller typiske leverforandringer. Ikter finnes ofte i galleblæra.
• Avføringsprøver: Det tar som regel minst 12 uker fra smitteopptak til utskilling av egg hos nysmittede dyr, og i praksis betyr dette at det er mest aktuelt å ta avføringsprøver ved mistanke om kronisk sjukdom (etter nyttår), og for å skille dette fra sjukdom pga. Haemonchus. Siden utskillelsen av egg i avføringa er ujevn vil man ikke alltid påvise ikteegg selv om dyret har ikter. Sjansen for å påvise ikteegg øker hvis man tar prøver fra flere dyr (helst 10 dyr) som har gått på samme beite som de sjuke dyra, eller samleprøve over tre eller flere dager. Undersøkelse for store leverikter er ikke er en del av standardundersøkelsen av avføringsprøver, og må bestilles som en tilleggsundersøkelse ved innsending.
• Blodprøver: Det finnes en antistofftest for leverikter som er tilgjengelig i utlandet, men den er dyr og foreløpig lite brukt i Norge. Det er også mulig å se på nivåer av leverenzymer som GGT og/eller GLDH samt serumproteiner som albumin og globulin. Disse kan gi en indikasjon på leverikter ved at man påviser at dyret har leverskade, men dette kan jo også skyldes andre årsaker enn ikter. Blodprøver bør ikke brukes som det eneste diagnostiske hjelpemiddelet.

Forebygging #

Vurder om det er mulig å gjøre tiltak i beiteområder med sjukdom:

• Grøfting og drenering av de våte områdene hvis dette er mulig. Det er også viktig å hindre vannansamlinger som dype hjulspor og opptråkking (særlig fra storfe). Kjemisk bekjempelse av sneglen er av miljøhensyn ikke aktuelt.
• Gjerde vekk eller la være å bruke de mest utsatte områdene, som myr og stillestående vann.
• Ikke bruke risikobeiter sensommer og høst
• Fôringsplasser plasseres på drenert område.

Bruk av parasittmidler #

Parasittmidler skal kun brukes i besetninger som har problemer med store leverikter. Per i dag er det bare Valbazen®, med virkestoffet albendazol, som er registrert til bruk mot leverikter i Norge. Det har kun effekt på voksne ikter fra ca. 10 uker etter smitteopptak. Av medikamenter som har effekt mot alle iktestadiene er triclabendazol (Fasinex®), som må tas inn på godkjenningsfritak, mest brukt. Triclabendazol er effektivt fra ca. 1-2 uker etter smitteopptak.

Behandling av livdyr #

Utskillingen av egg fra voksne (ubehandlede) søyer om våren er den viktigste kilden til smitte på beitene. I områder eller besetninger der det er problemer med den store leverikta er derfor behandling i inneperioden et viktig forebyggende tiltak. Ved å behandle dyra i innefôringsperioden vil man fjerne de voksne eggproduserende iktene. Det beskytter dyra mot kronisk leveriktesjukdom gjennom vinteren, og det beskytter beitene mot smitte kommende beitesesong.

Behandlingstidspunktet må tilpasses slik at sauene blir behandlet før det vanligvis oppstår sjukdom. Følgende kan være et utgangspunkt:

• Sjukdom før nyttår: I besetninger der man vanligvis ser symptomer om høsten før nyttår bør livdyra behandles med triclabendazol (Fasinex® el.l.) fra 2 uker etter innsett. Dyr som går ute om vinteren vil vanligvis ikke ta opp smitte i mengder av betydning etter at det blir frost om høsten, og kan f.eks. behandles når flokken samles før paring.
• Av medikamenter som tas inn på registreringsfritak er triclabendazol (Fasinex®) mest brukt. Dette virker også på juvenile ikter og er derfor spesielt nyttig ved behandling av akutt leveriktesjukdom i beiteperioden, der albendazol ikke har effekt. Brukes triclabendazol til forebyggende behandling kan man behandle allerede fra ca. 2 uker etter innsett, fordi dette medikamentet også virker på unge ikter. Vær oppmerksom på at Fasinex® har lang tilbakeholdelsestid for slakt.
• Sjukdom etter nyttår: Etter nyttår kan albendazol (Valbazen®) brukes som alternativ til Fasinex®. Vær oppmerksom på at det er angitt større dose ved behandling mot store leverikter, enn for rundorm i mage/tarm. Valbazen® virker også mot rundorm og vil derfor kunne bidra til seleksjon for resistens hos rundorm. I besetninger som behandler hyppig mot rundorm bør en derfor vurdere å bruke Fasinex® som kun virker mot ikter. Valbazen® skal ikke brukes i paringa eller første drektighetsmåned..

Albendazol (Valbazen®) er det eneste av de registrerte antiparasittære midlene som kan benyttes mot leverikter. Men det er viktig å huske på at dette middelet kun virker på de voksne iktene (fra ca. 10 uker etter smitteopptak). Det vil si at dersom man bruker albendazol i inneperioden bør man vente minst 10 uker etter innsett for at alle iktene skal ha blitt voksne på behandlingstidspunktet. 

Innkjøpte dyr fra flokker med kjent leverikte-problematikk bør behandles med Fasinex® før de slippes på beite.

Behandling ved sjukdom i beiteperioden #

Ved sjukdom i beiteperioden må dyra behandles med et middel som også virker mot larvene triclabendazol (Fasinex®), og bør flyttes til et beite med lavere smittepress. Dyr som nærmer seg slakting bør ikke gå på beiter med risiko for akutt sjukdom, siden Fasinex® har lang slaktefrist. 

Dyr som allerede har mye ikter i leveren, eller akutt sjukdom, kan stryke med av behandlingen siden leveren allerede har fått store skader. Dette er viktig å informere husdyreiere om når en setter i gang behandling av sjuke dyr.

Dårlig effekt av behandling #

Enkelte besetninger kan oppleve at det oppstår sjukdom selv om dyra har blitt behandlet. I slike tilfeller må en prøve å finne årsaken:

• Underdosering, feil oppbevaring eller parasittmiddel som har gått ut på dato
• redusert effekt av behandlingen pga. at dyret har leverskader
• middelet har ikke hatt effekt på alle larvene (mest aktuelt ved bruk av Valbazen®)
• dyra har tatt opp ny smitte på beite etter behandling
• andre dyrearter som storfe og ville hjortedyr kan ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene. Storfe som beiter i de samme områdene som sauebesetninger med ikteproblemer bør vurderes i behandlingsopplegget.
• selv om det ikke har blitt påvist resistens mot leverikte-midler i Norge, bør en ha det i tankene og unngå unødvendig behandling

Albendazol virker også mot rundorm og vil derfor bidra til seleksjon for resistens hos disse. Triclabendazol virker kun mot ikter og selekterer derfor ikke for resistens hos rundorm. Man skal likevel være klar over at det er funnet leverikter som er resistente mot dette middelet i andre land. Riktig medikamentbruk er derfor viktig: behandle kun når det er nødvendig, reduser behandlingsbehovet gjennom beitetiltak, oppbevar middelet riktig og gi det i riktig dose på riktig tidspunkt.

MErging av to nettsider: sjekk dette: #

  #

Varme, fuktighet og snegler #

Den store leverikta (Fasciola hepatica) har en ganske omstendelig livssyklus (se figur), men hovedtrekkene er viktige å forstå for å kunne gjøre de rette tiltakene. Det viktigste er at utviklingen utenfor sauen er avhengig av fuktighet og en temperatur over 10◦ C, og at deler av utviklingen må foregå i en snegl. Det har betydning for hvor leverikta finnes, hvor store problemer den gir og hvordan sjukdom kan forebygges.

Figur: Hele livssyklusen tar minst 17-18 uker, som regel lengre tid. For at utviklingen skal skje må temperaturen være over 10◦C, og det må være fuktig. Utviklingen går langsommere ved lave temperaturer, og er temperaturen under 10 C stopper utviklingen helt opp.

De voksne iktene lever i gallegangene i sauens lever og produserer egg som skilles ut med sauens avføring. Eggene klekker ute i det fri og larvene trenger inn i en spesiell snegle (Galba truncatula). Denne sneglen trives i gjørme, i kanten av grøfter, dype hjulspor, små bekker, dammer o.l. og finnes over store deler av landet. I sneglen oppformeres iktelarvene og et nytt larvestadium (metacercarier) skilles ut. Disse fester seg på gress som sauen så spiser. 

Det er kun dette siste larvestadiet som kan utvikle seg videre i sauen og gi sjukdom. Opptak av egg og snegler med smitte gir ikke utvikling av leverikter i sauen. Hele prosessen, fra eggene blir skilt ut på beitet til de har utviklet seg til infektive larver tar minst et par måneder, og vesentlig lengre tid ved lave temperaturer.

I sauen vandrer de unge iktene rundt i leveren i 6-7 uker. Til slutt havner de i gallegangene der de utvikles ferdig til voksne, eggproduserende ikter. De voksne iktene kan leve i mange år (i ubehandlede dyr), fordi voksen sau ikke utvikler immunitet mot iktene. Dette i motsetning til rundormene som voksne dyr normalt utvikler god immunitet mot.

I tillegg til sauen kan mange andre dyrearter også bli infisert med den store leverikta. Av husdyra er storfe viktigst i tillegg til sauen, men ville dyr (for eksempel elg og hjort) kan også ha leverikter og bidra til å opprettholde smitten i beitene.

Voksne søyer og været viktig for smittepresset #

Ikteegg som skilles ut med avføringen fra voksne (ubehandlede) søyer om våren og utover i beitesesongen, er den viktigste kilden til smitte. Noen iktelarver kan overleve i overvintrende snegler, men mange av sneglene dør i løpet av vinteren. Larver som overvintrer i snegler kan imidlertid smitte sauene litt tidligere i sesongen, fra månedsskiftet juni-juli i Sør-Norge, og gi voksne ikter i leveren fra august og utover.

Vanligvis oppstår sjukdom under våre forhold fra september og utover høsten og vinteren. Smittepresset blir kun stort nok til å gi alvorlig, akutt sjukdom i områder der det er varmt nok til at hele livssyklusen kan fullføres i løpet av en sesong. Der det er en kaldere og kortere sommersesong må utviklingen gå over flere år, da blir også smittepresset mindre. Dette er en viktig årsak til de geografiske forskjellene vi ser her i landet.

Den store leverikta gir vanligvis størst problemer etter varme og fuktige somre, men har man en tørr sommer etter at høsten året før og våren har vært fuktig, kan det også gi problemer. Det skyldes at sauene presses til å beite i våtere områder som de ellers holder seg unna. Det samme kan skje dersom det er stor dyretetthet og dårlig med beitegras.

Symptomer #

Graden av sjukdom avhenger av hvor mye iktelarver dyra får i seg. Den akutte formen gir de mest alvorlige symptomene, men det er den kroniske formen som er vanligst. Det vil være glidende overganger mellom de ulike formene.

Akutt sjukdom #

Hvis dyra tar opp mye smitte i løpet av kort tid, kan det utvikles alvorlig, akutt sjukdom 2-6 uker etter opptak. I Norge ser man denne formen hovedsakelig fra september til november. Dyra kan stryke med uten tegn på sjukdom, eller de blir bleike og slappe, har buksmerter og pustebesvær, og stryker med etter 1-2 døgn. Symptomene skyldes unge ikter som vandrer i levervevet og gir skader og blødninger. Det er hovedsakelig i deler av Sørvest-landet at perioden med tilstrekkelig varme og fuktighet er lang nok til at akutt sjukdom kan oppstå.

Subakutt sjukdom #

Når dyra tar opp mer moderate mengder smitte går sjukdomsutviklingen langsommere og skadene blir mindre omfattende. Man kan se vekttap, bleike slimhinner og lavt proteinnivå i blodet. Denne mellomvarianten opptrer under våre forhold i perioden oktober – desember.

Kronisk sjukdom #

Ved et lavere smitteopptak over tid kan det oppstå kronisk sjukdom. Dette er den vanligste formen. Symptomene kommer da først etter 4-5 måneder, på seinvinteren og tidlig på våren. Man ser avmagring, bleike slimhinner og proteintap som kan gi hevelse (ødem) under haka. Ved obduksjon finner man fortykkede galleganger og voksne ikter i gallegangene. Vær oppmerksom på at løpeormen Haemonchus contortus kan gi liknende symptomer hos søyer i perioden rundt lamming.

Søye med hevelse under haka (væskeansamling/ødem i vevet) på grunn av angrep med leverikter. Hevelsen skyldes tap av proteiner forårsaket av skadene iktene lager i leveren. Foto: Grethe Ringdal.

Diagnostikk #

Typiske sjukdomstegn (se avsnittet om symptomer) sammen med en forhistorie om beiting på utsatte områder, gir grunnlag for å mistenke leverikter. Historikk om kassasjon av lever på slakteriet kan også styrke mistanken, men det er da viktig å skille mellom den store og lille leverikta som årsak. Obduksjon med funn av leverikter eller typiske forandringer i leveren vil bekrefte mistanken, men man må vurdere om mengden ikter og forandringene i leveren er store nok til å gi sjukdom og død, eller om det er mer tilfeldige funn.

Avføringsprøver kan være til hjelp, men utskillelsen av egg skjer periodevis, og ved akutt sjukdom er det de unge iktene som lager problemer og disse produserer ikke egg. At man ikke finner ikteegg i avføringsprøven trenger derfor ikke bety at dyra ikke har leverikter. Avføringsprøver vil imidlertid være nyttige for å skille mellom kronisk leveriktesjukdom og sjukdom forårsaket av Haemonchus.

Behandling av sjuke dyr #

Parasittmiddelet Valbazen® kan benyttes mot leverikter, men i en noe høyere dose enn når medikamentet benyttes mot rundorm og bendelorm. Dette middelet virker kun på de voksne iktene (fra ca 10 uker etter smitteopptak). Det vil si at det egner seg bra til behandling av kronisk leveriktesjukdom og forebyggende behandling i innefôringsperioden. 

Det egner seg derimot ikke til behandling av akutt sjukdom som forårsakes av unge ikter, og det har oftest liten effekt å bruke dette middelet i beiteperioden fordi det, som beskrevet, tar lang tid før dyra har vesentlige mengder med nye, voksne ikter i leveren. I beiteperioden vil dette medikamentet kunne virke på voksne ikter i søyene dersom de ikke er behandlet i inneperioden, men vil ha begrenset effekt på smitte dyra tar opp fra beitet samme sesong. 

Det finnes imidlertid medikamenter som også virker på de unge leveriktene, og som derfor kan brukes ved akutt leveriktesjukdom. Det mest brukte middelet er Fasinex® som har effekt fra 1-2 uker etter at sauen har fått i seg iktelarvene (metacercariene). Man må imidlertid være oppmerksom på at preparatet har lang slaktefrist. Fasinex® markedsføres ikke i Norge og må tas inn av veterinær etter spesiell søknad. 

Ved behandling av akutt leveriktesjukdom bør man også flytte dyra til et annet beite for å hindre videre smitteopptak. Det aller viktigste er å forebygge sjukdom gjennom behandling i inneperioden og beitetiltak (se ramme).

Resistens #

Valbazen® virker også mot rundorm (de vanlige mage- og tarmparasittene) og bidrar derfor også til seleksjon for resistens hos disse. Fasinex® virker kun mot ikter og gir derfor ikke resistens hos rundorm. Man skal likevel være klar over at det er funnet leverikter som er resistente mot dette middelet i andre land. Derfor må alle medikamentene brukes riktig: behandle kun når det er nødvendig, redusere behandlingsbehovet gjennom beitetiltak, oppbevare middelet riktig og gi det i riktig dose på riktig tidspunkt.

Forebygging #

Bekjempe sneglen #

Eggene kan ikke utvikle seg til infektive larver uten den riktige sneglen. Tiltak som grøfting og drenering gjør beitene mindre “sneglevennlige” og vil derfor redusere smittepress og sjukdomsrisiko. Det er også viktig å hindre dype hjulspor og opptråkking av beitene (særlig fra storfe). Kjemisk bekjempelse av sneglen er ikke aktuelt av miljøhensyn.

Holde dyra unna utsatte områder #

Sjukdom kan også forebygges ved å gjerde vekk utsatte områder der det er mulig. Det er særlig viktig utover sommeren og høsten, da det er på det tidspunktet det er mest infektive larver i beitene.

Hindre eller redusere utskillelsen av ikteegg fra dyra #

Utskillelse av ikteegg fra søyene om våren er den viktigste kilden til smitte på beitet. Ved å behandle dyra i innefôringsperioden vil man fjerne de voksne eggproduserende iktene. Det beskytter dyra mot kronisk leveriktesjukdom gjennom vinteren, og det beskytter beitene mot smitte. 

Bruker man Valbazen® i inneperioden bør man vente minst 10 uker etter innsett for at alle iktene skal ha blitt voksne. Dyr som går ute hele vinteren kan behandles i desember- januar. Bruker man Fasinex® el.l. kan man behandle allerede fra ca 2 uker etter innsett, fordi dette medikamentet også virker på unge ikter.

Forebyggende behandling i beiteperioden er mindre aktuelt. Det gjøres i noen grad, men i mange tilfeller uten vesentlig effekt. Slik behandling må i tilfelle baseres på en grundig vurdering av beiteforhold og sjukdomsproblematikk i besetninger med spesielle problemer og der beitetiltak er spesielt vanskelig å gjennomføre. 

Man må også huske på at preparatene har vesentlige begrensninger i beiteperioden: Valbazen® virker, som tidligere beskrevet, kun på de voksne iktene, det vil si først ca. 10 uker etter opptak av smitte, og Fasinex® har som nevnt lang slaktefrist.