Fôr til husdyr

Debatten om bærekraft og selvforsyningsgrad i norsk landbruk har de siste årene omfattet hvor stor andel av fôret som har sitt opphav i Norge. Det er et politisk mål om å øke andelen norske råvarer i kraftfôr til norske husdyr til 70 prosent. Andelen norskproduserte råvarer i kraftfôr varierer fra år til år, men har siden 2020 ligget på mellom 50 og 60 prosent.  

Total norskandel er høy    #

Animalia innhenter hvert år informasjon fra alle norske fôrselskaper og fra Landbruksdirektoratet for å beregne bruken av norske og importerte råvarer i kraftfôret og total norskandel i rasjonen til de ulike husdyrene.   

Andel norske råvarer i den totale fôrrasjonen er høy for de fleste produksjoner. Forskjellene i norskandel har sammenheng med dyreartenes evne til å utnytte råvarer, ulike energikrav og dermed ulik kraftfôrandel i fôret. Tallene varierer noe fra år til år avhengig av vekstsesongen, tilgjengelighet av norsk korn og dermed også behovet for importerte råvarer. 

Tabell: Andel grovfôr og kraftfôr i rasjonen til de ulike husdyrene, samt total norskandel i fôret i 2024. 

*Omfatter både melke- og ammegeitproduksjon.

**Ti prosent av den totale fôrrasjonen til svin er miljøfôr. 

 Kilde: Animalia

Grovfôr er basis i fôr til norske drøvtyggere #

Mennesker kan ikke fordøye gras, men drøvtyggere som storfe, sau, lam og geiter har det fortrinnet at de kan omsette gras til høyverdige matvarer i form av kjøtt og melk. Derfor er disse dyrene viktige for å utnytte de store ressursene som ligger i grovfôr slik som gras og beite. 

Norge har store grasressurser i eng og beite, og i store deler av landet egner den fulldyrka jorda seg best til å dyrke gras. Det er idag vanlig at bønder sår engblandinger som består av arter som er tilpasset ulike geografiske områder i Norge, og en engfrøblanding består ofte av flere ulike arter som har ulike etableringstidspunkt og holdbarhet slik at man sikrer ei langvarig eng over flere år. 

Det finnes flere måter å konservere graset på etter slått. Mens det i tidligere tider var mest vanlig å tørke graset til høy er den dominerende teknikken som brukes i Norge idag ensilering (gjæring) enten i rundballer, tårnsilo eller plansilo. Ensilering skjer når man pakker graset tett sammen uten tilgang på oksygen. Da vil de anaerobe bakteriene i grasmassen produsere syrer som reduserer pH tilstrekkelig til at grasmassen blir stabil. På denne måten hindrer man en forringelse av kvaliteten over tid.

Norsk korn er basis i kraftfôret #

Husdyrproduksjonen har gjennomgått en kraftig intensivering etter andre verdenskrig. Vi har færre dyr som produserer mer. Det krever en annen fôrsammensetning og råvarekvalitet, og har medført behov for noe mer konsentrert fôr.

Kraftfôret til alle husdyrproduksjonene produseres i Norge, og inneholder en rekke ingredienser. Felles for dem alle er at de i hovedsak er basert på korn. Bygg og havre, samt det meste av hveten, er norskprodusert. De fleste kraftfôrreseptene inneholder mer raps enn soya. Kraftfôret er altså ikke importert og soyabasert, slik det kan hevdes i den offentlige debatten.

Importerte råvarer til kraftfôr #

Norge er avhengig av å importere noen råvarer til kraftfôr, dels fordi vi ikke produserer råvaren selv, og dels fordi det er råvarer vi ikke produserer nok av. Selve kraftfôret produseres imidlertid i Norge.

Korn og da primært norsk korn, er basis for alle kraftfôrreseptene for de ulike husdyra, og er derfor en stor bidragsyter til både protein og karbohydrater til dyra.

Behovet for import varierer med den norske kornavlingen. Kraftfôret inneholder også fett og mineraler, som importeres i større eller mindre grad. Det norske kornet som benyttes til produksjon av kraftfôr er hovedsakelig bygg og havre, samt hvete som ikke oppnår kriteriene bakeriindustrien har for proteinkvalitet. Dette er korn som i liten grad egner seg til baking, og som har lav etterspørsel til humant konsum.

Selv om mesteparten av proteinet i kraftfôrreseptene kommer fra korn, er en viss mengde proteinråvarer, som soyamel med et proteininnhold på opp mot 50 prosent, likevel avgjørende for å kunne oppnå nødvendig proteinnivå og -kvalitet i kraftfôret. Norge produserer ikke nok oljevekster, erter og bønner, og er derfor avhengig av import. Det er i hovedsak soya og raps som importeres. Ca. 30 prosent av den importerte soyaen går til husdyrfôr, resten går til fiskefôr.

Proteinråvarer er mer enn soya #

Bortfallet av kjøttbeinmel som viktig proteinråvare i kraftfôret skapte behov for import av en alternativ råvare av god kvalitet. Soya har egenskaper som passer godt med det norske fôrkornet, med høy andel protein og lav andel karbohydrater, noe som gir plass til større bruk av norsk korn. Denne råvaren ble derfor valgt, og importen steg i mange år.  

Soyaandelen i kraftfôr totalt i Norge ligger på 5,8 prosent. I den totale fôrrasjonen for drøvtyggerne utgjør soya mellom 0,4 % og 2,6 %.  

De senere åra har import av raps tatt stadig større andeler av soya i kraftfôret, og det importeres nå mer raps enn soya. Figuren under viser utviklingen i andel raps og soya i totalt kraftfôr.