Nødslakt – storfe

For at nødslaktordningen skal være aktuell, må denne definisjonen passe: «Et dyr som ellers er friskt, skal ha vært utsatt for en ulykke som, av hensyn til dyrets velferd, forhindret at dyret kunne fraktes til slakteriet.»

I tillegg er det også et absolutt krav at dyret må gjennomgå en ante mortem-kontroll (levendedyrkontroll) utført av en veterinær.

Flere aktuelle regelverk #

I tillegg til regelverket som definerer hva et nødslakt er, kommer regelverket for næringsmessig transport av dyr. Forskriften trådte i kraft i 2012 og definerer blant annet enkelte situasjoner hvor det er forbudt å transportere dyr. Bruk av overtredelsesgebyr som en mulig form for reaksjon fra Mattilsynet i dyrevelferdssaker er hjemlet i dyrevelferdsloven av 2010. 

Først når Forskrift om overtredelsesgebyr etter dyrevelferdsloven kom i 2014, begynte Mattilsynet å utstede overtredelsesgebyr ved transport av dyr til slakteri.

Innstrammingen i både hygiene- og transportregelverket mellom 2010 og 2012 påvirket dermed i hvilke situasjoner dyr kunne nødslaktes.

Mattilsynets veileder for nødslakt #

Mattilsynets nyeste veileder for nødslakt er fra 2021. Den skal bidra til enhetlig forståelse og praktisering av regelverket. I tillegg til en gjennomgang av ansvarsforholdene rundt dyreeier, veterinær, slakteriet og Mattilsynet, gir veilederen eksempler på vanlige problemstillinger. I nyeste versjon av veilederen ble det strammet inn på hvor lang tid det kan gå fra dyret er utsatt for en ulykke til det blir avlivet: maksimalt 24 timer fra tilstanden inntreffer til dyret avlives, med unntak for lette haltheter.

I 2017 kom det også en veileder om transportegnethet og skille mellom dyr under transport. Denne tar i likhet med nødslaktveilederen også for seg ansvaret til dyreeier, transportør og veterinær.

Tidligere kunne man prøve behandlinger og se om dyret responderte eller ikke. Dette forutsatte selvsagt at behandlingen ikke i seg selv medførte at dyret ikke kunne slaktes pga. medisinrester og tilbakeholdelsesfrister. Siden beslutningen om å behandle eller nødslakte et dyr nå må tas innen 24 timer, er ikke dette mulig på samme måte. 

Hvilke helsetilstander fører til nødslakt? #

Før et dyr kan nødslaktes, skal veterinær gjøre en ante mortem-undersøkelse av dyret og skrive en nødslaktattest som beskriver symptomer og tentativ diagnose. Nødslaktattesten skal inngå i vurderingsgrunnlaget ved post mortem-kontrollen av slaktet.

Det er per i dag ikke noe sentralt register over hvilke diagnoser som stilles for det enkelte dyr som nødslaktes. Ser vi til statistikkene for utrangeringsårsaker i Storfekjøttkontrollen og Kukontrollen, og kombinerer dette med generell kunnskap om bruken nødslaktordningen, kan vi se at enkelte helsetilstander er særlig hyppig årsak til nødslakt. De vanligste diagnosene er:

• Halthet
• Kalvingsproblemer 
• Melkefeber  eller muskel-/nerveproblemer som gjør at dyrene ikke kan reise seg etter melkefeber
• Bør- eller skjedeframfall 
• Jurproblemer  

Dette støttes av en studie av Skuladottir et. al (2022) som så på 2229 nødslaktattester fra 2018.

Tilstander relatert til kalving  #

Førstegangskalvere er mest utsatt for kalvingsrelaterte tilstander som fører til nødslakt. Risikoen er langt høyere enn for eldre kyr. Kalvingsrelaterte nødslakt er mest vanlig på kjøttfe. En studie viste at kalvingsrelaterte problemer var årsak i 28 prosent av nødslaktede kjøttfe, mens det var årsak i 12 prosent av nødslaktede melkefe. For kvige var kalvingsproblemer årsak i 46 prosent av nødslaktede kjøttfe og 17 prosent av nødslaktede melkefe2.

Hos kjøttfe er vektøkningen større og raskere enn hos melkefe. Dermed blir kvigene tidligere kjønnsmodne. En mulig konsekvens av dette kan være at en større andel av kjøttfe kalver med et umodent bekken. I tillegg kan den mer intense fôringen av kjøttfe føre til større kalver, noe som også kan bidra til økt forekomst av kalvingsproblemer. Kjøttfe er også generelt mer kjøttsatte og delvis feitere, noe som kan medføre utfordringer med å få kalven ut ettersom dette potensielt fører til en trangere fødselskanal.

For melkefe gir praksisen med inseminering bedre mulighet til å velge en okse som gir lettere kalvinger, noe som kan være spesielt viktig med førstegangskalvere. I melkeproduksjon er jurhelse også en viktig årsak til nødslakt.

Driftsmessige forhold #

Det er ingenting i vår statistikk som tyder på at besetningsstørrelse har betydning for om man velger nødslakt eller ikke, men produksjonsform og oppstalling kan spille en rolle. 

Statistikk og erfaring viser økte forekomst av klauv- og halthetsproblemer i løsdriftsfjøs. Dette kan i neste omgang resultere i økt bruk av nødslakt. Mer problemer med halthet og klauvhelse i løsdrift kan ha flere forklaringer. Et eksempel er økt aktivitet rundt brunst, som høyner risiko for uønsket skade. Dyr kan både skades gjennom traume til kroppen grunnet belastning eller at de sklir i selve aktiviteten. Risiko for denne type skader vil være langt lavere der dyr står oppstallet på bås. En annen konsekvens av økende andel løsdrift er at klauvmiljøet til dyra er mer utsatt grunnet økt smittepress og hygieniske forhold som tærer på klauvene.

Økonomiske vurderinger #

Når en produsent skal vurdere økonomien i forbindelse med et nødslakt, vil han eller hun gjøre en samlet vurdering av alle de økonomiske faktorene. Kostnad for veterinær, egenandel forsikring, kostnad for nødslakter og verditapet ved nødslakt må vurderes. Avhengig av forsikringsdekning, vil avliving for destruksjon kunne være et bedre økonomisk alternativ for dyr med lav slaktevekt og -verdi.

Produsenten må betale for at nødslakter rykker ut. Summen varierer fra slakteri til slakteri. Produsenten trekkes over slakteoppgjøret. Enkelte slakterier tar en høyere sum på ettermiddag og helg ut ifra at kostnadene er høyere utenom normal arbeidstid.

I tillegg til det faste trekket for utrykningen, trekkes det også en prosentsats av slakteverdien på grunn av en verdiforringelse av slaktet. Av hygieniske grunner er det begrensinger for hva et nødslakt kan brukes til. Denne prosentsatsen kan også variere mellom slakteriene, men de fleste opererer med 20 prosent trekk i avregningsprisen på storfe. 

I tillegg er det en kostnad ved å få en privatpraktiserende veterinær til å undersøke dyret og skrive nødslaktattest. Dersom et dyr ikke er egnet til nødslakt, og heller ikke kan behandles, må det avlives.

Hva dekker forsikringen? #

Forsikringen kan dekke ulykker og sykdommer som fører til ordinær død, avliving, nødslakt eller totalkassasjon. I tillegg kan den dekke driftstap med unntak av kalv yngre enn tre måneder og tapt melkeproduksjon utover 60 dager. Dersom produsenten har sykdomsdekning på dyrene og et dyr må avlives eller nødslaktes, vil forsikringsselskapet støtte seg på vurderingen til privatpraktiserende veterinær. Dersom et dyr må avlives før veterinæren kommer, må produsenten dokumentere årsaker og vurderinger. 

Dyret kan ikke gå som nødslakt dersom det ikke er sett på av veterinær. Egenandelen varierer mellom ulike selskaper, men egenandelen vil være en del av regnestykket for produsenten i vurderingene rundt å få et dyr nødslaktet.

Privatpraktiserende veterinærs rolle #

Veterinærdekningen lokalt kan påvirke om og hvordan nødslaktordningen brukes. Privatpraktiserende veterinærs rolle i nødslaktordningen er: 

• å gjøre en ante mortem-kontroll av dyret før avliving, 
• vurdere om dyret innfrir kravene til nødslakt og er egnet til mat
• fylle ut et nødslaktsertifikat

Ved behov kan veterinæren avlive dyret før nødslakter kommer til stedet. Veterinærens erfaring og kompetanse til å vurdere ulike hendelser kan påvirke hvorvidt veterinæren anbefaler nødslakt eller ikke. Vurderingen av om en skal behandle et dyr eller sende det som nødslakt skjer ofte i et samspill med produsenten ut ifra prognose og risiko ved behandling.

Manglende tilgang på veterinær kan både føre til at dyr som kunne vært nødslaktet i stedet blir avlivet for destruksjon, eller det kan føre til at enkelte velger å sende dyret til nødslakt med en gang for å unngå en situasjon hvor man ikke får tak i veterinær senere dersom man prøver behandling.