Bærekraftig ullproduksjon

I tillegg gjør sauen en viktig jobb ute i naturen. Gjennom beiting i utmark holder den landskapet åpent og bidrar til å hindre gjengroing. Dette skaper gode leveområder for mange plante- og dyrearter og er med på å bevare det biologiske mangfoldet. Beiting bidrar også til å opprettholde tradisjonsrike kulturlandskap som er viktige både for natur, friluftsliv og kulturarv.

Sauen utnytter ressurser som mennesker ikke kan spise direkte, og omdanner gras og urter fra utmark til mat og fiber. På denne måten bidrar den til verdiskaping, bærekraftig ressursutnyttelse og levende bygder over hele landet. Derfor er sauen mye mer enn et husdyr – den er en nøkkelressurs for både natur, næring og samfunn.

I Norge kaster vi lite ull #

Sammen med Island er Norge de eneste land i Europa hvor bøndene fr statlig støtte til ull. Slik har det vært siden 1950-tallet. Det gjør at nesten all ull i Norge leveres inn til ullstasjoner, hvor det klassifiseres av fagutdannede ullklassifisører.  

Dessverre er ikke alle ullklassene berettiget tilskudd. Dersom ulla er pigmentert, grov, for kort, eller full av vegetabiler vil ikke bonden få betalt, da verdien av denne ulla er svært lav på verdensmarkedet. Dette rammer i stor grad villsauulla.  

I 2021 var Animalia, NIBIO og NORSØK sammen om et prosjekt kalt VerdifULL. Her ble bønder spurt om de leverte inn ulla si, hva de leverte inn, og hva de gjorde med ulla som ikke ble levert inn. Vi fikk svar fra drøyt 800 bønder. Med bakgrunn i svarene regnet man ut at 90 prosent av ulla ble levert inn, og at det som ikke ble levert inn hovedsakelig er pigmentert ull fra spælsaurasene.  

(figur FIXME)

De bøndene som leverer inn all ulla har jevnt over flere dyr enn de som ikke leverer inn ulla. Derfor samsvarer ikke andel ull med andel bønder som har svart at de ikke har levert inn ulla si.  

De fleste som driver med Norsk Kvit Sau eller Kvit spælsau leverer alt eller mer enn 50 prosent av ulla si til ullstasjonen. For gammalnorsk sau (villsau) og gammalnorsk spælsau, er situasjonen helt annerledes. Nær 2/3 av de som har gammalnorsk sau leverer ikke noe av ulla til ullstasjonen, mens nærmere halvparten av de som har gammelnorsk spælsau ikke leverer inn noe ull på ullstasjonen.  

På spørsmål om hva de brukte ulla til dersom den ikke ble levert inn, svarte mange at de brukte den til plantedekke eller jordforbedring. Dessverre var det også en del som brant ulla, eller gravde den ned. Men flere svarte også at de videreforedler ulla for salg eller at de selger råull direkte til andre.

(figur FIXME) 

Er klær laget av ull virkelig en miljøversting? #

Ull i sammenlikninger av miljøbelastning: Hvorfor så ille?

Miljøengasjementet rundt tekstiler stiger. Det utvikles derfor redskap til å sammenlikne ulike tekstilers miljøbelastninger. Resultatene har så langt vært svært lite fordelaktige for ull. Vi vil forklare hvorfor og hvordan kommer man fram til disse resultatene.

Det utvikles redskaper til å sammenlikne ulike tekstilers miljøbelastninger. Disse bygger på en LCA-metodikk (Life Cycle Assessment), som er utviklet for industri. Når de også brukes på jordbruksprodukter oppstår det vanskeligheter fordi natur er så mye mer kompleks enn industri. De er også utviklet for utviklet for å vise hvor i produksjonsprosessen det kan gjøres forbedringer. Når det skal brukes til å sammenlikne produkter blir dette fort gjort på helt feil grunnlag. Og det som har vært enda vanskeligere å måle, har vært hvordan vi mennesker bruker tekstilene våre – eller ikke bruker dem.

Merking kommer #

Så langt har disse sammenlikningene vært svært lite fordelaktige for ull. Faktisk har ull blitt stemplet som mye verre enn både polyester og bomull. Den viktigste av disse målingene har vært Higg Index, som ble utarbeidet av Sustainable Apparel Coalition (SAC), en koalisjon av de viktigste tekstilbedriftene internasjonalt og noen interesseorganisasjoner. Men da de forsøkte å lansere en sammenlikning av produkter basert på Higg, blant annet sammen med norske Norrøna, fikk de problemer med Forbrukertilsynet i Norge som krevde at denne type merking ble trukket umiddelbart. Det skapte store overskrifter internasjonalt, og resulterte i at Higg og SAC fikk nye navn: henholdsvis Worldly og Cascale.

I mellomtiden har EU jobbet videre med noe de kaller Product Environmental Footprint (PEF), som skal gjelde alle produkter på markedet, og PEF for klær og fottøy bygger videre på Higg Index database. Dette har skapt heftig debatt, og når norske merkevarer som Devold og Bergans har testet ut hvordan det slår ut på ull, er resultatene svært negative. Et forslag er å legge til flere parametere – blant annet biologisk mangfold og mikroplast/mikrofibers påvirkning på økosystemet. Men hvordan dette skal regnes er foreløpig ikke kjent. Å informere om produkters miljøbelastning er en vesentlig del av utvikling av merking (via digitalt produkt pass) og strengere regler for utforming av produkter (økodesigndirektivet). Disse reguleringene og forordningene er under utvikling. Men uenighetene rundt PEF medfører store usikkerheter. Det gagner selvsagt ikke forbrukere å bli fortalt at plast er veldig mye bedre enn ull.  

Ulike faktorer som vurderes #

Det kan være ganske omfattende og komplisert å forklare hvorfor ull kommer dårlig ut i livssyklusanalyser sammenlignet med spesielt syntetiske tekstiler (plast), men vi skal prøve å gjøre det enkelt. Derfor har vi delt dette opp i noen av de sentrale temaene.

Areal #

Det som oftest overrasker folk som blir forklart hvordan en klassisk LCA regnes ut, er at areal betyr mye. Areal regnes kun negativt. Fordi en fabrikk som produserer for eksempel polyester tar mindre plass enn et beiteområde vil det slå positivt ut for syntetisk materiale. Her ligger det en antagelse i bunn om at det er overbeiting og en forringelse av naturen, noe som ikke er tilfellet i Norge. Dermed blir belastningen pr. kilo fiber så mye høyere for ull, for å si det enkelt. Eventuelle positive konsekvenser av beiting tas ikke med i beregningen, selv ikke biologisk mangfold. Så når dette nye parameteret er foreslått, vil det høyst sannsynlig slå negativt ut.  

Metan #

Nylig meldte Norge inn en reduksjon til FNs klimakonvensjon (UNFCCC). Nye verdier fra NMBU viste nemlig at norske sauer utnytter fôret bedre enn tidligere antatt, og gikk fra rundt 43 prosent til 65-68 prosent. Resultat: Mindre metan-utslipp per norske sau. Men selv det hjelper ikke. Internasjonalt er nå ullindustrien i ferd med å få aksept for at den naturlige (biogene) karbonsyklusen i naturen skal telles helt annerledes enn det manglende kretsløpet for fossilt karbon.  

Allokering #

Et viktig spørsmål er hvordan miljøbelastning fordeles på produktene som kommer fra det samme dyret eller planten. Det kan for eksempel fordeles etter økonomisk verdi. Når det gjelder den norske sauen, er det kjøttet som har høyest verdi, slik at ulla kommer mye bedre ut. Hvis vi bruker en annen nøkkel, for eksempel vekt, kan det slå helt annerledes ut. Det er viktig å huske på at ull er hovedproduktet fra merinoproduksjonen, som jo er den største i verden, og som dermed danner grunnlaget for regnestykkene. De foretrekker vekt, og ikke pris, av opplagte grunner.

Bruksfase #

Fordi det er lite kunnskap om klærs bruksfase, har fibre og materialer blitt behandlet og målt som om alle klær brukes likt. Den australske ullindustrien er opptatt av å få fram kunnskap om at ull brukes lenger og vaskes mindre enn klær laget av andre fibre. Derfor har Forbrukerforskningsinstituttet SIFO hatt et prosjekt om dette, der forskning på bruk av klær fra hele verden ble satt sammen og omgjort til tall. Hvor mange ganger bruker vi ulike klær? Hvor ofte vaskes de? Blir de brukt til noe etter at de går ut av første eiers bruk? Resultatene er fordelaktige for ull, og spesielt vaskehyppigheten er viktig.  

Her er det store forskjeller mellom forbrukere, og også mer å hente miljømessig gjennom å vaske ullklærne enda sjeldnere. En viktig årsak til at klesvasken gir stort utslag, er at ullklær normalt ikke trommeltørkes.

Mikroplast #

Mikrofibre eller mikroplast er ikke tatt med i miljøprofilen til tekstiler foreløpig, annet enn som informasjon – men uten å inngå i regnestykket. Dette skyldes delvis at problemet er nytt og kunnskapen mangelfull, og delvis at dette er et av mange problemer som har sammenheng med bruksfasen. Oppmerksomheten så langt har vært på vask, til tross for at tekstilene mister like mye fiber/plast til luften i bruk, og at den største spredningen foregår som avfall. Det arbeides med tekniske løsninger (filtre til vaskemaskiner o.l.), men det er foreløpig usikkert om dette har en effekt. I Norge brenner vi avfall som jo gjør at de tekstiler som kastes i restavfallet normalt vil bli destruert. Innsamling av tekstiler for gjenbruk bidrar da til mer potensiell spredning av mikroplast ved at mer av de syntetiske tekstilene havner på dynga eller enda verre, i helt uregulerte hauger av avfall i fattige land. Dermed vil en mer umiddelbar løsning, som også vil være mer positiv for ull, være å redusere bruken av syntetiske tekstiler – og da særlig de som vaskes ofte. Et nytt forslag skal prøve å ta dette inn i LCAer, men hvordan er fremdeles usikkert.

Spesialbehandlinger er ikke med #

Andre forhold er heller ikke tatt med, som for eksempel at mange materialer og fibre må behandles med problematiske overflatebehandlinger for å gjøre dem vind- og vanntette eller brannsikre; noe som ofte er knyttet opp mot hvordan stoffene brukes f. eks. i gardiner og nattøy eller som ytterjakker. Dette er ikke tatt med i LCAene, som ser mest på råvaren fram til den er spunnet, vevd og strikket. Heller ikke såkalt «superwash»-behandling av ull er med i regnskapet, en behandling som norsk ullgarn ikke utsettes for. Så å kalle denne typen regnskap for miljøpåvirkningen for «livssyklus-basert» er en smule søkt.

Kun det negative er tatt med #

Dette er hovedgrunnen til at naturmaterialene sliter i livssyklusanalyser: Det er kunne negative faktorer som teller, så alle bidrag naturfibre kan ha til naturens egne kretsløp, til jordforbedring og mye annet – ingenting av dette telles med. Dette grunntrekket ved LCAer gjør at det nesten er umulig for naturfibre å fremstå som et bedre miljøvalg enn syntetiske materialer.