Ull og ullklassifisering

Den norske ullordningen #

Som et av svært få land i verden gis det tilskudd til ull i Norge. Norsk ull ble sett på som en ressurs allerede tidlig på 1900-tallet.

I Jordbruksavtalen fra 1952-54 ble det avsatt 10 millioner kroner årlig til støtte av ullprisen og omsetning av ull. Målet var å holde prisen på landbruksvarer nede, motvirke inflasjon, og garantere prisen til ullprodusentene.

I 1953 ble «Ullavtalen» mellom De norske Ullvarefabrikkers Forening og Norges Kjøtt og Fleskesentral (NKF – nå Nortura) inngått. Avtalen skulle gi produsentene sikker avsetning for ulla til mest mulig stabile og tilfredsstillende priser. Ullvarefabrikkene forpliktet seg til å ikke importere ull når NKF kunne skaffe norsk ull av samme kvalitet til samme vilkår. Samtidig skulle avtalen stimulere til kvalitetsproduksjon ved hjelp av betaling etter kvalitet. Det ble bestemt at all ull skulle klassifiseres etter Norsk ullstandard.  

Grunnprinsippene ved ullordningen er den samme i dag som på 1950-tallet, men med noen endringer. I dag har ikke ullfabrikkene lenger forpliktelser som sier at de må kjøpe norsk ull fremfor importert ull. Det er heller ikke tillatt å bruke ulltilskuddet for å omsette ulla, og hele tilskuddet går i dag direkte til bonden. Det er fremdeles Norsk ullstandard som gir føringer for hvordan ulla klassifiseres, og beløpet som utbetales er avhengig av hvilken mengde som klassifiseres i hvilken ullklasse.