Matsikkerhet og norsk selvforsyning

Den landbaserte husdyrproduksjon er hovedsakelig basert på og tilpasset norske ressurser, der ca. 82 prosent av alt husdyrene spiser samlet sett er norskprodusert, mens de resterende 18 prosent er importert hvor særlig proteinrike råvarer, som er vanskelig å produsere i Norge, inngår. I en krisesituasjon med en svekket tilgang på importerte matvarer vil husdyrproduksjonen spille en avgjørende rolle.  

Fundamentet i norsk selvforsyning #

Husdyrproduksjonene og matkornet er fundamentalt for norsk selvforsyning. Korn og spesielt hveteproduksjonen er viktig for selvforsyningen fordi opptil 50 prosent av hveten som dyrkes oppnår matkvalitet i et gjennomsnittsår. Resten går til dyrefôr. Regjeringen har vedtatt et mål om 90 prosent norskandel i melproduksjonen og 50 prosent selvforsyning totalt sett innen år 2030. Utviklingen i norsk mathvetedyrking har vært svært positiv fra 1970 tallet og fram til i dag, med en foreløpig topp i 2008 med hele 931 000 dekar mathvete. I sesongen 2022/2023 var avlingen så høy at den kunne ha dekket hele 90 prosent av det norske forbruket. Det har siden 2008 vært svært store svingninger der norskandelen på mathvete har ligget mellom 50 og 60 prosent, og det er i stor grad værforholdene i dyrkingssesongen og innhøstingsforholdene som påvirker hvor stor andel av det sådde hvetearealet som oppnår matkvalitet. 

Husdyrene er også viktig for norsk selvforsyning og matsikkerhet fordi kjøtt, egg og melk i dag utgjør ca. 36 prosent av kaloriene vi får i oss, men bidrar med hele ca. 72 prosent av den nasjonale matforsyningen.  

På den annen side er om lag 62 prosent av kaloriene vi spiser fra vegetabilske produkter, men disse står bare for cirka 25 prosent av den norske selvforsyningen. Til sammenligning står fisk og sjømat for litt over 3 prosent av den norske selvforsyningen utfra dagens kosthold. I en krisesituasjon vil fiskens andel i kostholdet kunne økes dersom vi spiser deler av fisken som i dag eksporteres, særlig villfisk, men også laks i en utslaktningsperiode dersom tilgangen på fôr skulle svekkes.

Selvforsyningsgrad og matsikkerhet   #

Selvforsyningsgrad og matsikkerhet er ikke det samme, men de henger tett sammen. Både fisk, kjøtt, egg, meieri, men også korn, potet og nordiske grønnsaker vil være viktige produksjoner for å sikre den norske mattilgangen i en krisesituasjon – med andre ord produksjoner som vi har ressursgrunnlag for å produsere selv, og produksjoner der vi i dag har høy selvforsyningsgrad.  

I normale tider er det å opprettholde en høyest mulig selvforsyningsgrad basert på norske ressurser viktig for å gjøre oss mer robuste og tilpasningsdyktige i krisetider. På bakgrunn av at Norges landareal består av ca. 45 prosent utmark som egner seg til beite, men bare ca. 3 prosent dyrkbart areal, der 2/3 egner seg til gras og bare ca. 1/3 til korn, grønt og potet, vil husdyrene også i overskuelig fremtid spille en sentral rolle for den norske matsikkerheten.  

Samtidig er det viktig å fortsette det gode arbeidet med å forbedre husdyrproduksjonen, både når det gjelder avl, ytelse, fôreffektivitet og helse. Nye alternative proteinrike fôrkilder basert på norske ressurser, som for eksempel kjøttbeinmel, fiskemel, insekter eller alger, vil også kunne være med å bidra til å gjøre norsk husdyrproduksjon enda mer robust. 

Svekket nasjonal matproduksjon  #

Norsk matsikkerhet hviler på tre hovedstolper

• nasjonal produksjon av mat
• ivaretakelse av produksjonsgrunnlaget
• en velfungerende internasjonal handel med mat. 

En kritisk analyse vil vise at de to første hovedstolpene over tid er blitt svekket. Den nasjonale produksjonen av mat har økt, men økningen har ikke holdt følge med befolkningsveksten. Dette utviklingstrekket vil forsterkes med framtidig befolkningsvekst om det ikke gjøres vesentlige endringer i landbrukspolitikken.  

Importen har økt både for sentrale husdyrprodukter og mange grøntprodukter, blant annet på grunn av et svekket importvern. Selvforsyningsgraden har derfor gått ned. Andelen av importerte fôrråvarer har over tid økt fra om lag 10 prosent til om lag 20 prosent av det totale fôrgrunnlaget. Unntaket fra dette utviklingstrekket er den nasjonale produksjonen av matkorn som i løpet av 50 år har økt fra tilnærmet null til omtrent 50 prosent i et normalår. Totalbildet er likevel at den løpende nasjonale matproduksjonen gir et noe mindre bidrag til matsikkerheten enn før, samtidig som den er blitt mer sårbar, blant annet på grunn av flere importerte innsatsfaktorer og trusler fra klimaendringer.  

Nedbygging av matjord  #

Produksjonsgrunnlaget er definitivt svekket over tid. Siden slutten av andre verdenskrig er om lag 1,5 millioner dekar dyrket jord og et ukjent areal dyrkbar jord bygd ned. Den relative betydningen av dette er større enn arealet alene viser. En vesentlig del av jorda som er bygd ned og fortsatt blir bygd ned, er dyrka jord nær de store byene, områder som blant annet i stor grad er egnet for matkornproduksjon. I tillegg kommer arealer som går ut av produksjon og gror igjen. Arealene som gror igjen er først og fremst et tegn på at målet om å opprettholde landbruk i hele landet bare delvis nås – og at dette også er med å svekke beredskap og matsikkerhet.  

Dagens situasjon illustrerer at forutsetningen om en velfungerende internasjonal handel også er sårbar i en krisesituasjon. Ettervirkningene av koronapandemien og Ukraina-krigens direkte og indirekte effekter på verdenshandelen er betydelige.  

Matsikkerhet er en vesentlig faktor i et bærekraftig matsystem. For denne faktoren har utviklingen gått i feil retning. Hittil har dette likevel fått lite oppmerksomhet i diskusjonen om bærekraftige matsystemer. 

Forberedt på krise?  #

Europa er nå inne i en tid med stor militær opptrapping. Det er situasjonene som ingen har greid å forutse som samfunnet må evne å forberede seg på. Verdens sikkerhetssituasjon, og dermed en del av grunnlaget for stabil handel, er endret i overskuelig fremtid. Klimaendringene vil gi større og mer uforutsigbare variasjoner i matproduksjonen i store deler av verden. I sum vil det gi større svingninger og langt større sannsynlighet for framtidige kriser.  Matvarekriser er blant krisescenariene norske beredskapsmyndigheter har beskrevet og planlagt for. Sannsynlighet for og konsekvenser av matvarekriser er likevel tonet ned i beredskapsplanene. Ingen hadde forutsett eller beskrevet konsekvensene av den situasjonen verden sto i under og etter pandemien, og det er fortsatt lite offentlig debatt rundt konsekvensene av en potensiell ny matvarekrise.  

Etter pandemien opplevde verden en global priskrise for viktige matvarer som matkorn og planteoljer, fôrråvarer og sentrale innsatsfaktorer som gjødsel og energi. Fortsatt er prisen forhøyet på mange viktige innsatsfaktorer i primærproduksjonen. Priskrisen har hatt konsekvenser for hele verden inklusive Norge. Men først og fremst har den hatt konsekvenser for land med svak økonomi og stort behov for matvareimport.  

En priskrise har potensial i seg til å utvikle seg til en forsynings- og produksjonskrise, ikke minst fordi den høye prisen og delvis svake tilgangen på innsatsfaktorer som gjødsel og energi vil bremse evnen og muligheten for å øke produksjonen i store eksportland.  

Den globale prisen på korn og energiprisen henger tett sammen. Dette ble tydelig ved den store prisbølgen på korn i 2008-2009. Da var hovedforklaringen som ble lansert at en økende andel av verdens kornproduksjon gikk til produksjon av energi som bioetanol til drivstoff. Denne andelen har ikke fortsatt å øke. Nå framstår koblingen mellom energipriser og prisen på nitrogengjødsel som den viktigste mekanismen. 

Jordbruksarealet i Norge #

Bare omtrent 3,5 prosent av Norges samlede areal er jordbruksarealer. Av dette er omtrent to tredjedeler best egnet til gras og beite, mens resten er egnet til produksjon av korn og andre vekster. 

I Norge er det ifølge NIBIOs arealkartlegging 11,3 millioner dekar jordbruksareal. Av dette er 8,83 mill dekar fulldyrka. Det tilsvarer 2,7 prosent av landets samlede areal. Fordelinga er ellers som følger:

Med fulldyrka areal menes areal som kan pløyes og som egner seg til åkervekster eller til grasproduksjon. Overflatedyrka er areal som for det meste er ryddet og jevnet, og som muliggjør maskinell høsting. Mens innmarksbeite er areal som ikke kan høstes maskinelt og som dermed egner seg til beiting.

I 2025 ble det søkt om produksjonstilskudd for 9, 86 mill dekar. Dette er arealet det faktisk drives produksjon på.  Arealet vært ganske stabilt over år, med en viss variasjon mellom år. Det er med andre ord omtrent 1,5 mill dekar NIBIO har kartlagt som jordbruksareal som er ute av drift. Dette er overveiende marginale jordbruksarealer som bare er egnet for grasproduksjon. 

Kakediagram med fordeling av vekster/areal - FIXME

Av det fulldyrka arealet brukes omtrent:

• 51,7 prosent til grovfôrproduksjon
• 30,2 prosent til korn
• 15,6 prosent til beite
• 1,3 prosent til potet
• 0,8 prosent til grønnsaker 
• 0,4 prosent til frukt og bær

Hvis vi ser på de ulike klimasonene så er kun 1,6 prosent godt egnet for matkorndyrking. Disse arealene er i stor grad på Østlandet. Mens 9,7 prosent er marginalt for matkorndyrking, dette er i all hovedsak i Sør-Norge og i Trøndelag. Når det gjelder fôrkorndyrking så er 16 prosent godt egnet mens 26 prosent er marginalt egnet til fôrkorn. Hele 46 prosent av arealet er godt eller marginalt egnet for grovfôrdyrking. 

De klimatiske forholdene og dermed lengden på vekstsesongen, setter begrensninger på hva som kan dyrkes i de ulike delene av landet vårt, og hvilken kvalitet det er mulig å oppnå på det som dyrkes. Lengden på vekstsesongen er styrt av en kombinasjon av hvor langt nord arealet ligger, høyde over havet og lokalklimatiske forhold. Begrensinger i vekstsesongens lengde bidrar derfor også til at en betydelig del av den norske planteproduksjonen brukes til husdyrfôr. For eksempel så er det fullt mulig å dyrke hvete flere steder i landet, men industriens krav til bakekvalitet (falltall og protein) vil i mange tilfeller gjøre at hveten må brukes inn i dyrefôr.

Det er et stort fokus på å øke produksjonen av proteinvekster i Norge. Norsk forskning fra Abrahamsen et al., (2019) viser at det er mulig å dyrke åkerbønner på rundt 113 000 dekar og erter på rundt 160 000 dekar i vekstskifte på dagens kornareal på 2,9 millioner dekar. Det gir et estimert råvarevolum på 39 700 tonn åkerbønner og 54 500 tonn erter i året. I tillegg er det estimert muligheter for å dyrke oljevekster på 273 500 dekar. Ifølge forskingen er de største flaskehalsene for å realisere en markant økning i produksjonen av erter og åkerbønner risiko som bøndene opplever gjennom lave avlinger pga kort dyrkingssesong sammen med utfordringer knyttet til anleggsstruktur hos møllene og tørking og levering for bonden. 

Selv om det er utfordringer knyttet til økt produksjon av proteinvekster bør det være mulig å realisere en økt produksjon, men den økte produksjonen vil i stor grad være i områdene som idag er godt egnet til kornproduksjon slik at det inngår som et vekstskifte og et utbyttingsforhold med matkorn og fôrkorn. Disse proteinvekstene vil i all hovedsak inngå som råvarer i kraftfôr og kunne erstatte noe av volumet på for eksempel importert soyamjøl og rapsmjøl. Noe av volumet vil også kunne ha en kvalitet som gjør den egnet til humant konsum, men antakelig er volumet begrenset, og man er helt avhengig av alternative avsetningskanaler som kraftfôrproduksjon ved dårlige avlinger.