Klimagassutslipp fra drøvtyggere

Ulike klimagasser har ulik levetid. Metan (CH4), er en sterk klimagass, men med vesentlig kortere levetid i atmosfæren enn de to andre viktigste klimagassene, karbondioksid (CO2) og lystgass (N2O). Klimaeffekten av metan må derfor forstås og brukes på andre måter enn for gasser med lengre levetid.

De forskjellige klimagasser har også ulik oppvarmende effekt. Derfor brukes vektfaktorer for å regne om utslipp av metan, lystgass og andre klimagasser til CO2-ekvivalenter. CO2-ekvivalenter er et anslag på den påvirkningen av energibalansen i klimasystemet som følger av et utslipp.

Dagens metode – GWP100 #

For enkelt å kunne sammenligne effekten av ulike klimagasser er det nødvending med et felles verktøy. Dagens metodikk (GWP100) er en vektfaktormetodikk som beregner effekt av klimagassutslipp. Den måler globalt oppvarmingspotensial i et 100-årsperspektiv, derav tallet 100. Metoden ble lansert av FN på 90-tallet og har siden 1997 vært etablert i internasjonal rapportering og i utforming av klimamål. En fordel med vektfaktormetodikk er at alle kan bruke den, men en av svakhetene er at den ikke reflekterer at konstante metanutslipp over lengre tid ikke gir økte konsentrasjoner i atmosfæren.

Årlige utslipp gitt i CO2-ekvivalenter er dermed ikke det samme som klimaeffekt. Vektfaktorene reflekterer nemlig hvor sterk oppvarmingseffekt de ulike gassene har relativt til CO2, som settes til 1. Med de gjeldende GWP 100 verdiene fra FNs 6. hovedrapport multipliseres årlige utslipp med en faktor på 27 for biogent (fra vom) metan og 273 for lystgass. Med ny kunnskap har disse verdiene blitt endret flere ganger de siste årene, men uansett verdi på vektfaktoren tar ikke gjeldende bruk tilstrekkelig hensyn til metans korte levetid i atmosfæren. GWP100 kamuflerer altså metans sterke oppvarmingseffekt på kort sikt, og overdriver oppvarmingseffekten på lang sikt.

Ny metode – GWP* #

Til tross for at FNs klimapanel allerede på 90-tallet stilte spørsmål til bruken av GWP100, var det først i 2018 at en ny metode ble presentert. Denne metoden kalles GWP* og beregner effekten av kortlevde klimagasser som metan mer korrekt enn dagens metodikk GWP 100. Metoden er utviklet av professor Myles Allen og en forskergruppe på Oxford Martin School. Metoden er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature. Professor Allen er klimaforsker og medforfatter av tre IPCC hovedrapporter, samt hovedforfatter av den siste spesialrapporten som omhandler effekten av global oppvarming. Denne metoden hensyntar i større grad at de ulike gassene har ulik intensitet, levetid og dermed også klimapåvirkning. Det krever imidlertid at klimagassutslipp oppgis for hver av de ulike komponentene. Det vil si at CO2, metan og lystgass oppgis i tonn, for så å omregnes til CO2-ekvivalenter. Dette kan gi et riktigere mål enn dagens beregningsmetode, hvor kortlevde og kumulative gasser oppgis samlet. Metoden viser at tiltak for å redusere metangassutslipp gir en rask klimaeffekt på jorda ettersom gassen har en rask halveringstid i atmosfæren. Varige effekter kan likevel bare oppnås ved permanente reduksjoner i CO₂-utslippene fra fossile kilder. 

Figurene nedenfor er hentet fra rapporten Metan – ny metodikk for en kortlevd klimagass utgitt av AgriAnalyse i 2019.

Forpliktende utslippskutt #

Jordbrukets utslipp av klimagasser utgjør i dag omtrent 10 prosent av de totale norske utslippene. Mye godt og viktig arbeid er gjort over tid for å få ned utslippene i jordbruket.

Utslippene av metan fra jordbruket har gått jevnt og trutt ned. Siden toppen i 1996 har utslippene blitt redusert med omtrent 10 % sammenlignet med 2024. Regnet pr innbygger var utslippene av metan fra jordbruket i 1990 og 2024 hhv 0.72 og 0.50 tonn CO2ekv. Det er en reduksjon på 30 %. Mye av reduksjonen skyldes færre dyr.

Utslippene av lystgass, N2O, er også noe redusert i samme periode og har siden 1990 også gått ned med 10 %.

Klimaavtale #

For å intensivere arbeidet for mindre utslipp fra landbruket, ble det i 2020 inngått en avtale mellom Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og regjeringen om å redusere klimagassutslippene og øke opptaket av karbon i jordbruket. Landbruket var den første næringen i Norge med en egen klimaavtale. I Stortingets Klimaplan (Meld. St. 13 (2020–2021)) omtales avtalen slik: «Norske bønder har lagt ein ambisiøs plan for å kutte eigne utslepp. Regjeringa støttar det viktige klimaarbeidet til bonden».

Avtalen har som mål å redusere utslippene med 5 millioner tonn CO2ekv innen 2030, der jordbruket har ansvaret for det meste av dette. Det er et viktig poeng at reduksjonen ikke skal gå utover matproduksjonen.

I planen som er utarbeidet nevnes det flere aktuelle tiltak, - både nye, men også tiltak som er godt i gang:

• Bedre gjødselhåndtering
• Fossilfri maskinpark og oppvarming
• Mer klimavennlig og bærekraftig fôring og avl
• Friskere dyr
• Øke opptak av karbon fra jorda vha beiting, fangvekst og biokull
• Utrulling av klimakalkulatoren og økt satsing på klimarådgivning

Avtalen ble revidert i 2024.

Metangassutslipp fra drøvtyggere  #

Metangass fra storfe og sau står for over halvparten av jordbrukets samlede klimagassutslipp i Norge. Utslippene per kilo kjøtt og melk er kraftig redusert over tid, og drøvtyggerne bidrar vesentlig til matsikkerhet og ressursutnyttelse. 

Hvordan jobber husdyrnæringa for å produsere mat på norske ressurser og samtidig bidra til videre reduksjon i klimagassutslippene?  #

I jakten på tiltak for å kutte klimagassutslipp, har drøvtyggerne fått stempel som landbrukets klimaverstinger. De viktigste klimagassene fra jordbruket er metangass (CH₄), lystgass (N₂O) og karbondioksid (CO₂). Utslipp av metan har fått økt oppmerksomhet de siste 20 årene og brukes ofte som et argument for at vi i Norge bør spise mindre rødt kjøtt fra drøvtyggere som storfe og sau – dette til tross for at det er kun disse som kan utnytte de store beiteressursene det norske landskapet byr på. 

Totale utslipp i jordbrukssektoren  #

Klimagassutslippet i Norge var 44,1 millioner tonn CO₂- ekvivalenter i 2025. Jordbrukssektoren står for omtrent 10 prosent av disse utslippene. Dette tilsvarer 4,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, noe som er en nedgang på 10.3 prosent siden 1990. Kildene til utslipp i jordbruket er biologiske utslipp fra husdyr, utslipp knyttet til dyrking av jord og lagring av husdyrgjødsel, arealbruk og fossile utslipp fra maskinbruk og oppvarming. Metangass fra drøvtyggerproduksjonene står for omtrent 50 prosent av jordbrukets samlede utslipp og tiltak knyttet til metanreduksjon er derfor viktige for å oppnå betydelige klimakutt. 

Jordbrukssektoren er den eneste sektoren i Norge som har fremforhandlet en klimaavtale med staten. Den forplikter jordbruket til en reduksjon på 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra 2021 til 2030. Dette tilsvarer omtrent ett års samlet utslipp fra hele jordbrukssektoren og krever omfattende tiltak i hele verdikjeden. 

Hva er det med metan?  #

Drøvtyggere som kyr, sauer og geiter har gjennom millioner av år med evolusjon tilpasset seg et miljø hvor de kan spise fiberrikt fôr som gras, urter, moser og lauv. Dette skjer ved hjelp av et symbiotisk samarbeid med mikrober som finnes i vomma som omsetter det fiberrike fôret til næring drøvtyggerne kan nyttegjøre seg av. I denne prosessen dannes metangass som et biprodukt der organisk materiale brytes ned uten tilgang på oksygen (O₂). Metangassen følger med utåndingslufta til dyret og brytes i neste omgang ned til CO₂. Plantene tar opp CO₂ fra lufta og vann fra omgivelsene og omdanner dette til sukkerforbindelser og oksygen ved hjelp av energi fra sollyset slik at syklusen fullføres. Metangass fra drøvtyggerne er dermed en del av et kretsløp som drives av fotosyntesen. 

Kraftig, men kortlevd gass  #

Metan er en kraftig klimagass med omtrent 27 ganger sterkere oppvarmingseffekt i atmosfæren sammenlignet med CO₂. Siden det er en kortlevd klimagass med en halveringstid i atmosfæren på 10-12 år, er den grunnleggende forskjellig fra CO₂ som har en levetid i atmosfæren på flere hundre, kanskje opptil tusen år. Den CO₂-gassen vi slipper ut i dag blir i praksis værende i atmosfæren slik det fremgår av figur 4. 

Verdt å se til New Zealand  #

Det er omfattende forskningsaktivitet i mange land rundt utslipp av metangass. New Zealand er i front når det gjelder forskning på metan fra husdyr. Med omtrent 10 millioner storfe og drøye 25 millioner sau og lam kommer halvparten av New Zealands totale klimagassutslipp fra jordbruket. Til sammenligning har Norge 886 000 storfe og 915 000 vinterfôra sau, og jordbruket står kun for ni prosent av de totale klimagassutslippene. New Zealand forsker på metanhemmere til bruk i fôret, utvikling av vaksiner som blokkerer metangassutslippet og avlsprogrammer som skal kutte utslipp. Det New Zealand gjør er verdt å følge tett med på også fra norsk husdyrnæring sitt ståsted – selv om størrelsen på husdyrpopulasjonene er svært forskjellige. 

125 år med endringer i norsk storfehold  #

Det totale utslippet av metan er sterkt avhengig av antall dyr, mens utslippet per kilo produsert melk eller kjøtt er helt avhengig av driftsform. I et bærekraftsperspektiv er lavt utslipp per produsert enhet mat et viktig mål. 

Utslippsintensiteten – utslippene per produsert kilo melk eller kjøtt – har endret seg dramatisk i norsk storfeproduksjon over tid, som vist i figur 5 og 6. Figur 5 viser den generelle sammenhengen mellom utslipp per kilo melk og produksjonen per årsku sammenholdt med utviklingen i produksjon per årsku her i landet fra 1860 og fram til i dag. Figur 6 tar utgangspunkt i vitenskapelig publiserte livssyklusanalyser (LCA) for utslipp per kilo slakt i norsk storfeproduksjon per i dag. 24 kilo CO₂- ekvivalenter per kilo slakt representerer et veid gjennomsnitt for storfekjøtt fra melkeproduksjon og kjøtt fra spesialisert storfekjøttproduksjon. Med dette som startpunkt, er utslippene per kilo kjøtt modellert bakover i tid på grunnlag av dyretall, total kjøttproduksjon og den totale fordelingen mellom produsert melk og kjøtt.  

Tydelig reduksjon i utslippene  #

Utviklingen i utslippsintensitet avspeiler de store endringene det har vært i storfeholdet. I begynnelsen av forrige århundre var norsk storfeproduksjon fortsatt svært ekstensiv med lav melkeytelse, lav tilvekst per dag og høy alder ved slakting. Det var generelt for lite fôr tilgjengelig, og melkeproduksjonen hadde prioritet. Derfor var det lenge vanlig å slakte en del oksekalver rett etter fødsel. Utslippene per kilo kjøtt eller melk var på høyde med, eller over, det vi kjenner fra de mest ekstensive produksjonssystemene globalt i dag. 

Tidlig på 1900-tallet skjedde det en betydelig intensivering. De første par tiårene av forrige århundre representerer den siste fasen av et husdyrhold basert på å holde et stort antall dyr på minimumsfôring gjennom innefôringsperioden for å kunne utnytte beiteperioden, og særlig utmarksbeite, maksimalt. Denne driftsformen ble gradvis erstattet av en driftsform der målet var fullverdig fôring og produksjon gjennom hele året. 

Norges første dyrevernlov kom i 1935 og ble et oppgjør med underfôring som en akseptert driftsform. Forbudet mot sultefôring og tiltak for å forebygge og avdekke dette er sentrale tema i loven. Resultatet av endringen i driftsform er også et tydelig fall i utslippene per produsert kilo melk eller kjøtt. 

På 1930-tallet og fram til slutten av 2. verdenskrig er ikke intensiveringen i produksjon og fallet i utslippsintensitet like tydelig. Effekten av bedre fôring i innefôringsperioden er i stor grad hentet ut, og økende etterspørsel etter animalsk mat fra en økende befolkning møtes med økt dyretall. 

Ny kunnskap gir resultater  #

Fra 1950-tallet starter det moderne vitenskapelig baserte avlsarbeidet. Kunnskapen om riktig fôring og plantekultur øker, og innfasingen av nye konserveringsmetoder for grovfôr bidrar til gradvis bedre fôrkvalitet. Disse utviklingstrekkene har fortsatt og har delvis blitt betydelig forsterket fram til i dag. 

God dyrehelse er en annen vesentlig årsak til økt produksjon og lavere utslipp per kilo produkt. Systematisk bekjempelse av smittsomme husdyrsykdommer, og etter hvert etablering av organisert forebyggende helsearbeid i alle produksjoner, er også sentrale utviklingstrekk i husdyrholdet fra andre verdenskrig og fram til i dag. 

Spesialisert kjøttproduksjon øker  #

På tross av effektivt avlsarbeid, bedre fôring og bedre helse, stopper fallet i utslippsintensitet i norsk storfekjøttproduksjon samlet opp etter tusenårsskiftet. Dette skyldes at forholdet mellom etterspørselen etter melk og storfekjøtt gradvis har endret seg. Melkeforbruket har falt over tid, mens storfekjøttforbruket har vært stabilt. Samtidig har melkeproduksjonen per ku økt betydelig. Det har blitt behov for langt færre melkekyr, og dermed er tilsvarende færre kalver født i denne produksjonsformen. Det har økt behovet for ammekyr. Over tid har andelen av storfekjøttet fra denne produksjonsformen blitt større. Selv om norsk spesialisert storfekjøttproduksjon har lave utslipp i et globalt perspektiv, vil utslippene per kilo produsert kjøtt alltid være høyere i spesialisert storfekjøttproduksjon enn i en driftsform som bidrar både med melk og kjøtt til humant konsum, og som dermed kan fordele utslippene på begge disse råvarene.

Avlstiltak i husdyrnæringa  #

Avlsorganisasjonene for drøvtyggere, Geno, TYR og Norsk Sau og Geit (NSG) jobber med avlstiltak for å redusere metangassutslippene. Grunnlaget for dette arbeidet er at det er en genetisk variasjon i utslipp av metan fra vom mellom dyr. Siden metanproduksjon i vomma på drøvtyggere representerer et energitap for dyret på mellom to og tolv prosent, vil alle tiltak som reduserer metanproduksjonen bidra til at mer av energien kan brukes til vedlikehold eller produksjon av kjøtt, ull, melk eller fosterutvikling. Det er imidlertid viktig å være klar over at metangassproduksjon i vomma på drøvtyggere er en naturlig prosess. Ensidig avl for reduserte utslipp vil kunne føre til dårligere fiberfordøyelse og dermed lavere produksjon over tid. Dersom man klarer å håndtere denne balansegangen i avlsarbeidet, gir avl for lavere metanutslipp mulighet for en kumulativ og varig reduksjon i utslippene. 

Avlsorganisasjonen Geno jobber med målrettet avl for reduserte metangassutslipp samtidig som andre viktige egenskaper som helse og fruktbarhet ivaretas. Allerede i 2019 tok Geno i bruk såkalt “greenfeed teknologi” som måler metangasskonsentrasjonen i utåndingslufta til kyrne når de besøker en automat som gir dem kraftfôr. Geno har 15 melkekubesetninger som deltar i et prosjekt der man måler både metanutslipp og fôropptak. På denne måten får man innsikt i sammenhengen mellom metanutslipp og fôreffektivitet. Foreløpige resultater viser god variasjon i metangassutslipp mellom enkeltindivider, og det er en tydelig sammenheng mellom metanutslipp, vektutvikling og fôropptak. Geno har beregnet arvegraden for metanutslipp til 0,39, noe som betyr at 39 prosent av variasjonen i metangassutslipp er genetisk betinget. Dette er en høy arvbarhet. 

TYR har over tid jobbet med avl for økt fôrutnyttelse. Dette handler om å vektlegge grovfôropptak og fôrutnyttelse når man velger ut okser, noe som er viktig også i et klimaperspektiv fordi dyrets evne til å ta opp og omsette fôret henger tett sammen med hvor mye metan som dannes i vomma. Forsøk har vist en positiv sammenheng mellom høy fôreffektivitet og lavere metangassutslipp. Det vil si at man avler indirekte på lavere utslipp når man øker fôreffektiviteten. Målet er mer effektive og holdbare dyr som gir lavere utslipp knyttet til både sluttfôring og rekruttering. 

TYR faser nå inn direkte måling av metan på avlsstasjonen på Staur. Utstyret som brukes vil være integrert med det som måler grovfôropptak. Det er et mål å kunne bruke disse dataene inn i avlsarbeidet på ammeku i fremtiden. 

Tiltak i sauenæringa   #

NSG har over tid gjennomført metangassmålinger av over 7300 NKS-søyer. Man plasserer sauen i et målekammer i ca. 50 minutter og måler konsentrasjon av metan, CO₂ og oksygen både i starten og slutten av testen. Slik kan man beregne metangassproduksjonen til dyret uttrykt i gram per time. Med bakgrunn i disse målingene, har man kunnet beregne arvbarheten av metangassproduksjon hos søyer. Resultatene så langt viser en relativt god arvbarhet på denne egenskapen, og NSG tar nå metan inn i avlsmålet. 

Forskningen viser imidlertid at det er en negativ sammenheng mellom metangassproduksjon og tilvekst hos lammene. Dette er naturlig siden dyr med et høyt fôropptak normalt sett har høy metanproduksjon. Når metangassutslipp som egenskap inkluderes i avlsmålet, bør man vektlegge metanintensitet, ikke metanproduksjon – og ha en god vekting mellom ulike avlsmål slik at man opprettholder produksjonsegenskapene. 

Fôringsstrategier påvirker utslippene #

Det er flere ulike strategier for å redusere metangassutslippene gjennom fôring. Bedre grovfôrkvalitet eller større andel kraftfôr er tiltak som øker fordøyeligheten av rasjonen og som dermed reduserer metanproduksjonen. Mer bruk av kraftfôr er likevel ingen aktuell strategi i Norge på grunn av vårt ressursgrunnlag 

Metanreduserende fôrvarer #

Metanproduksjonen i vomma på drøvtyggere kan påvirkes av ulike tilsettinger i fôrrasjonen, såkalte metanhemmere. Bruk av metanhemmere er det enkelttiltaket som raskest ville kunne redusere utslippene fra drøvtyggere i Norge, men tiltaket er omstridt. I 2025 bestemte Norsk Melkeråvare seg for å stoppe uttestingen av metanhemmeren Bovaer på norske melkebruk. Prosjektet MetanHUB fortsetter imidlertid inntil 2027 med uttesting av ulike metanreduserende fôrmidler og har fått midler over jordbruksavtalen til dette arbeidet. Metanreduserende fôrvarer er en gruppe fôrvarer som alle har til felles at de reduserer metanproduksjonen i formagene på drøvtyggere. Enkelte ser ut til å tro at dette handler om «for eller mot» metanhemmeren Bovaer. Dette blir en kraftig forenkling. Det er en rekke ulike metanreduserende fôrvarer under vurdering i forskningsprosjektet MetanHUB. Fôrvarer som har vært eller er under vurdering i Norge er for eksempel kalsiumnitrat, kalsiumperoksid, 3- nitrooksypropanol (Bovaer), rødalger (Aspargopsis spp.), og ulike typer fett (for eksempel umetta fett fra rapsfrø). Fra før av benyttes essensielle oljer rike på tanniner som forbedrer fôreffektivitet og gir smak på kraftfôret. Dette har vært benyttet av Felleskjøpet i flere år. I tillegg vurderes effekten av både forbedret grovfôrkvalitet og beite som metanreduserende tiltak. Noen av fôrvarene er klassifisert som tilsetningsstoffer og kommer da inn under Forskrift om tilsetningsstoffer til bruk i fôrvarer i Norge. Slike tilsetningsstoffer gjennomgår en svært omfattende prosess med både forsøk og uttesting hos produsenten før vedkommende kan søke EFSA om en vurdering og godkjenning i EU. Dette gjelder for eksempel tilsetningsstoffet Bovaer. EFSA gjennomfører i 2026 en ny vurdering av Bovaer etter omfattende uro rundt bruken av tilsetningsstoffet blant annet i Danmark. For andre fôrvarer er de ikke klassifisert som tilsetningsstoffer og er regulert under fôrvareforskriften, dette gjelder for eksempel bruk av rapsfrø eller nitrat. Animalia leder arbeidet i MetanHUB med uttesting av metanreduserende fôrvarer i spesialisert storfekjøttproduksjon og til sau. Foreløpig er fôrvarene kalsiumnitrat og rapsfrø testet til henholdsvis ammeku og sau.

Grovfôrkvalitet  #

Gras høstet tidlig på et fysiologisk ungt stadium har både høyere næringsinnhold og høyere fordøyelighet enn gras høstet på et senere stadium. Flere slåtter med kortere veksttid mellom slåttene er derfor en vei til både bedre grovfôrkvalitet og lavere metanutslipp. Forsøk har vist at når timotei ble høstet tre ganger i stedet for to i løpet av sommeren, så ble metanintensiteten (gram metan per liter melk) redusert med sju prosent. Dette skjer hovedsakelig fordi planter som høstes på et tidligere utviklingstrinn inneholder mindre fiber og har en høyere fordøyelighet. Dermed økte melkeproduksjonen så det ble flere liter å fordele metangassutslippet på. Samme forsøk viste også at det er forskjeller mellom våre typiske engarter når det gjelder hvor mye metan som produseres når dyra eter dem. Timotei hadde fem prosent lavere metanintensitet enn flerårig raigras. Rødkløver hadde ti prosent høyere metanintensitet enn timotei. Bevissthet om plantesammensetning i enga er derfor en annen strategi for lavere utslipp. 

Generelt er det slik at alle forhold ved drøvtyggerfôringen som øker effektiviteten, fôrutnyttelsen og produksjonen normalt sett vil redusere klimaavtrykket i form av redusert metanintensitet. 

Beite gir lavere metanintensitet  #

Forsøk viser også at beite påvirker metangassutslippene. En litteraturgjennomgang av 67 internasjonale studier viste i gjennomsnitt sju prosent lavere metangassproduksjon på beite sammenlignet med innendørs fôring med surfôr. Man antar at forskjellene i metanproduksjonen skyldes enten (1) kjemiske forskjeller i plantestrukturer mellom beitegras og mer utviklet gras som ensileres (forskjellig innhold av næringsstoffer) eller (2) beiteatferd som gir forskjeller i fôropptak på beite sammenlignet med innefôring. Det er også mulig det skyldes en kombinasjon av begge faktorer og at kyr velger de mest næringsrike plantene på beite, noe som fører til at det er opptaket av ulike næringsstoffer som reduserer metanproduksjonen. Dette kan skje for eksempel ved at kyr på beite tar opp mindre fiber som igjen reduserer metanproduksjonen i vomma. 

Den positive utviklingen kan fortsette  #

I løpet av 125 år er utslippene per kilo produsert norsk storfekjøtt redusert til ca. en fjerdedel, mens utslippene per kilo produsert melk er redusert til ca. en tredjedel av hva de var rundt år 1900. Utviklingen er en direkte følge av ny kunnskap og stor evne til å ta denne kunnskapen i bruk innenfor alle fagområder som inngår i husdyrproduksjonen. 

Det overordnede målet har vært en effektiv produksjon som utnytter ressursene bedre. Fallet i utslippsintensitet har kommet som en følge av denne målsettingen, men det er først mot slutten av denne tidsperioden at denne effekten har fått direkte oppmerksomhet. Effektene av de generelle avls-, fôrings-, helse- og velferdstiltakene vil være grunnleggende og skape endringer i positiv retning for klima og bærekraft også framover i tid. Muligheten for fortsatt reduksjon i utslippet av klimagasser per kilo produsert kjøtt og melk forsterkes når det nå også satses på målrettede tiltak for å redusere metangassutslipp.