Forebyggende tiltak sikrer frisk kylling i Norge

Til daglig tenker vi kanskje ikke over hva dette betyr både for slaktekyllingenes velferd, for bondens økonomi og humør, og i siste instans også for klimaavtrykket.

Alvorlig smittsomme sykdommer er nesten fraværende i Norge. Vi bruker mye ressurser på forebyggende tiltak for å hindre slike sykdommer i å komme inn i norsk slaktekyllingproduksjon. To viktige tiltak er regler og oppfølging ved import av dyremateriale og arbeidet for god biosikkerhet på gårdene.

Stor forskjell i vaksinebruk #

Hvis vi ser på situasjonen nedover på det europeiske kontinentet, er den ganske annerledes. Mange alvorlige smittsomme sykdommer er permanent til stede i mange land. I tillegg foregår transport av både daggamle kyllinger og kyllinger for slakt på kryss og tvers over landegrenser.

Forskjellene i helsesituasjonen kommer også til uttrykk gjennom store forskjeller i bruk av vaksiner i Norge sammenlignet med land i Europa. Litt satt på spissen kan man si at vaksiner bruker man mot sykdommer man har gitt opp å bekjempe og utrydde.

I Norge får slaktekyllingen oftest bare én vaksine. Den er mot koksidiose, som skyldes en tarmparasitt. I noen perioder har det også blitt vaksinert mot infeksiøs bursasjuke (IBD, virus). I Mellom-Europa vaksineres slaktekyllingene obligatorisk mot Newcastle disease. I tillegg vaksineres de fleste også mot infeksiøs bursasjuke og infeksiøs bronkitt (IB, virus).

Saktevoksende slaktekylling vaksineres i tillegg ofte også mot smittsom hønselammelse (Marek, virus) og noen ganger mot koksidiose.  I driftsopplegg der det brukes koksidiostatika som narasin er det ikke aktuelt å vaksinere mot koksidiose.

Det vil alltid være besetningens veterinær som vurderer og anbefaler hvilke vaksiner det er behov for. I tillegg kan næringen og myndighetene komme med spesifikke krav til obligatorisk bruk av enkelte vaksiner. Derfor kan det være forskjell i vaksinebruk mellom besetninger i samme land.