Ringorm hos storfe

Ringorm hos storfe er en smittsom soppinfeksjon i det ytterste hudlaget forårsaket av soppen Trichophyton verrucosum. Soppen danner sporer som er svært motstandsdyktige.

En av de viktigste årsakene til å bekjempe og kontrollere ringorm er at det er en zoonose. I andre rekke kommer de økonomiske konsekvensene for storfenæringa. Norske storfehuder er kjent for å ha lite skader og feil, og de brukes ofte i luksusmarkedet. Redusert hudverdi får store økonomiske konsekvenser for næringa siden verdien på hud utgjør 2,5-3 kr pr. kg kjøtt på avregningsprisen. Fravær av ringorm i populasjonen er en del av grunnlaget for merprisen for norske huder, og det skiller oss positivt ut fra alle andre i markedet.

• Ringorm hos storfe – sjukdomstegn, prøvetaking og diagnostikk (vetinst.no) – Veterinærinstituttet
• Ved utbrudd av ringorm i et område (mattilsynet.no) – Mattilsynet

Forekomst av ringorm i Norge #

Ringorm var tidligere svært utbredt hos storfe i Norge. På 70-tallet ble det registrert rundt 1000 nye tilfeller hvert år. Omfattende vaksinering over mange år hadde stor effekt og resulterte i at antall nye tilfeller gikk fra 1000 til mellom null og 20 tilfeller årlig de siste tre tiår.

Med så få tilfeller er det verdt innsatsen å bekjempe ringorm. Det er bred enighet i næringa om å innføre tiltak for å unngå spredning av sjukdommen.

Total frihet av ringorm i Norge kan være uoppnåelig fordi soppen kan overleve i lang tid i miljøet. Smitte kan ligge i bygningsmasser i mange år. I tillegg kan særlig kjøttfe bære på smitte uten å utvikle symptomer, noe som kan forklare at sjukdommen har blusset opp med jevne mellomrom, slik vi har sett det i ulike deler av landet. Ved forflytting av dyr kan det oppstå smitte i nye områder som kan spre seg før det oppdages og settes i verk tiltak.

Symptomer #

Typiske symptomer ved infeksjon hos storfe er flekkvise, ringformete, hårløse partier med melete eller skorpete belegninger. Hos melkefe viser gjerne ringorm seg som ett eller flere hårløse partier på hode/hals/sider. Symptomene på kjøttfe er ofte svakere og ses på andre steder enn hos melkefe.

Det har vært tilfeller hvor det har tatt opp mot åtte uker før symptomer ble synlige etter smitte. Symptomfrie smittebærende dyr og store individuelle variasjoner i hvordan sykdommen vises er en stor utfordring når det gjelder å hindre smittespredning.

Soppsporene er hardføre og vil beholde sin evne til å overføre smitte gjennom mange år. Ringorm blusser ofte opp om høsten og utover vinteren.

Risiko ved livdyrkontakt og livdyrhandel #

Den største risikoen for smittespredning mellom storfebesetninger er livdyrkontakt og livdyrhandel. Livdyrkontakt som sprer smitte unngås ved hjelp av tiltak som regulerer beiting.

Det omsettes omtrent 100 000 storfe hvert år i Norge, og det jobbes hele tiden med å ha god helsestatus hos storfe og god kontroll på smittsomme sjukdommer slik at livdyrhandelen skal ha lav smitterisiko. Gode helseattester i forbindelse med salg av livdyr er viktig for den nasjonale helsestatusen. Dette forutsetter god klinisk kunnskap om smittsomme sjukdommer hos både veterinær og produsent for å sikre tidlig diagnose og smittereduserende tiltak på besetningsnivå.

Hvordan spres smitte med folk? #

Ringorm hos storfe kan smitte til mennesker, og soppinfeksjonen kan gi et kløende og ringformet utslett.

• Personer som har ringorm skal ikke besøke besetninger med storfe.
• Ringorminfeksjonen på dyret produserer rikelig med soppsporer/smitte som overføres direkte mellom storfe eller indirekte via personer, andre dyr og utstyr.

Smittepresset i besetningen og hvor mye nærkontakt vi har med dyr/miljø, avgjør hvor stor faren er for at vi tar med oss smitte. Det er lett å få soppsporer på klærne, i håret og på huden, spesielt dersom vi har direkte kontakt med dyr og innredning. Luftbåren smitte er ikke sannsynlig utover distansen hvor håravfall kan spres. 

Dersom vi drar direkte til andre besetninger, kan vi ta med oss ringormsmitte og spre sykdommen.

Besøk i besetninger med ringorm #

Besetninger hvor det er mistanke om eller påvist ringorm er pålagt restriksjoner, og uvedkommende har ikke adgang. Dette gjelder inntil mistanken er avkreftet eller besetningen har sanert og fått opphevet restriksjonene.

Dersom det likevel er nødvendig å besøke slike besetninger, skal besøkende bruke smitteslusen og smittebeskyttelse. Det vil si besetningens egne rene klær og fottøy, og i tillegg dekke til hår og hud som kan komme i direkte kontakt med storfe og miljøet.

Ringromsporene kan sitte på arbeidsklærne og kan overføres til andre klær i garderoben, møbler og bil/traktorsetet. En bør sluse seg inn og ut av husdyrrom hvor en har direkte kontakt med dyr og miljø, slik at smitten ikke tas med ut. Klær som er brukt i besetninger med ringormsmitte må vaskes på 60 grader – maskinen må bare fylles halvfull med klær.

Fjøsvandrere og røktere må ta ekstra forholdsregler #

Fjøsvandrere som må innom flere besetninger, må legge opp besøksruten slik at båndlagte besetninger er siste besøk. Deretter er det nødvendig å dusje grundig og skifte til rene private klær før en kan besøke andre besetninger.

Røktere i båndlagte storfehold må være ekstra påpasselig med smittevern. Bytte av klær og dusj før kontakt med andre besetninger. Ta med minst mulig inn i fjøset. Vask/desinfiser mobiltelefon og andre ting som må tas med inn. Bruk besetningens hørselvern.

Smittevernplan og smittesluse er avgjørende  #

Ved besøk i storfebesetninger hvor det ikke er mistanke om eller påvist ringorm, vil rutinemessig bruk av smittesluse og besetningens egne rene klær/fottøy gi tilstrekkelig smittebeskyttelse.

I smitteslusen skal det være nyvaskede klær eller engangsdress tilgjengelig for besøkende. Dersom flere brukte klær henger tett i garderoben, kan smitte overføres mellom klesplagg. Det er også viktig å være nøye med å bruke smittebeskyttelse dersom en skal besøke flere besetninger på en dag.

Argumenter for og mot vaksinering som bekjempelsesstrategi #

I en smitta besetning vil Mattilsynet pålegge vaksinering som ett av tiltakene for å stoppe sjukdomsutvikling og økende i smittepress i besetningen. Men vaksinering er kun ett ledd i bekjempelsesstrategien.

For at smitte fra dyr og miljø ikke skal spres til andre besetninger, pålegger også Mattilsynet å fjerne smitte gjennom sanering, som blant annet omfatter en grundig vask og desinfeksjon. Frem til dette er gjennomført, er besetningen båndlagt.

Ringormsporer kan leve i miljøet i svært mange år.  For å være sikker på å få has på smitten gjennom vaksinering alene, måtte alle dyr i alle besetninger ha blitt vaksinert i 10-15 år. Alle kalver måtte ha blitt vaksinert fortløpende slik at ikke smitte fikk bygd seg opp.

Flere ulemper ved vaksinering av friske besetninger #

Vaksinering av besetninger kan kamuflere smitte, da dyra kan bære smitte uten å vise sjukdomstegn.

Gitt at man valgte kun vaksinering som hovedstrategi, ville det derfor være nødvendig å avgrense det aktuelle området – f.eks. et fylke - og ikke omsette dyr ut av dette området i 10-15 år for å være sikker på at all miljøsmitte var borte. Det ville innebære vesentlige kostnader i forbindelse med veterinærbesøk og vaksinering for alle produsenter, i tillegg til begrenset mulighet til livdyromsetning ut av området. Dyr som skulle inn i området måtte være vaksinert i god tid før forflytning.

Dagens omsetning av livdyr er av et helt annet omfang enn på 70-80-tallet. Svikt i vaksinerutiner ville gitt oppblussing og «rykk-tilbake-til-start» med tanke på at smitte igjen ville bygge seg opp.

Folk som håndterer dyr i slike områder vil også ha økt risiko for selv å få ringorm, noe som er ugunstig både for personene selv og øker risikoen for spredning av smitte tilbake til storfe som ikke er vaksinert.

Roller og ansvar i bekjempelsesarbeidet – båndlegging og sanering #

Ved mistanke om forekomst eller påvising av smittsom sjukdom, er driftsansvarlig (bonden eller avløser i bondens fravær) forpliktet til umiddelbart å melde fra til Mattilsynet. Ofte vil bonden først tilkalle sin lokale veterinær. Bonden er allerede ved mistanke ansvarlig for å iverksette tiltak for å hindre smittespredning.

Mattilsynet vil vurdere tiltak som prøvetaking, båndlegging på mistanke og kartlegging av kontakter. Mattilsynet vil informere bonden om hva båndlegging innebærer og aktuelle tiltak som bør iverksettes.

Ved påvising av ringorm, vil Mattilsynet pålegge driftsansvarlig å utarbeide en saneringsplan. For å bli kvitt smitten, gjennomføres sanering i form av vaksinering og jodbehandling av dyra kombinert med vask og desinfeksjon av fjøs for å fjerne miljøsmitten. 

Kontakter båndlegges og utredes av Mattilsynet for å finne alle smittede besetninger.

Soner i regi av Mattilsynet #

Tradisjonelt er det Mattilsynet som oppretter soner, særlig ved påvising av alvorlige smittsomme sjukdommer som f.eks. fugleinfluensa (liste en-sjukdommer). I slike tilfeller gir EUs dyrehelseforordning pålegg om opprettelse av soner svært raskt.

Mattilsynet har også opprettet soner i forbindelse med liste to-sjukdommer som mædi i Trøndelag, fotråte og skrapesjuke. Ved liste to-sjukdommer tar opprettelse av soner vanligvis lengre tid. 

Soner som opprettes i regi av Mattilsynet består erfaringsvis i en mye lengre periode og har mindre rom for justeringer underveis. En soneforskrift basert på nasjonalt regelverk skal normalt ut på høring både når den opprettes og ved endringer.

Soner i regi av husdyrnæringa #

Husdyrnæringa har etter hvert god erfaring med å innføre egne tiltak mot ringorm for å støtte opp under arbeidet Mattilsynet gjør når de kartlegger og utreder kontakter. Når næringa velger å opprette en sone, og selv vurderer hva som skal gjelde, er en av fordelene at det kan skje svært raskt og at sonene kan justeres både i omfang og hvilke tiltak som gjelder ut fra en felles situasjonsforståelse. 

Av føre-var-hensyn kan husdyrnæringa – oftest etter anbefalinger fra Veterinærinstituttet – iverksette frys av livdyromsetning ut av og innen et område. En slik situasjon krever kontinuerlige tilpasninger og avklaringer som vil følge av resultater av undersøkelser og prøvesvar.

Det er viktig å finne riktig balanse mellom smittebeskyttelse og konsekvenser for den enkelte. Tiltak kan innebære en kombinasjon av soner (rød og/eller gul) og kriterier for omsetning innen eller ut av ei sone. Det kan for eksempel være veterinærattest også for kalver og ev. krav om vaksinering og jodvask av avlsokser.

Storfenæringa er i høyeste grad tjent med at ringorm er en liste to-sjukdom, da det legger til rette for at Mattilsynet kan iverksette tiltak for å begrense smittespredning og beskytte friske besetninger. Ringorm medfører tapte inntekt ved salg av huder samt at økte kostnader til vaksinering vil belastes næringa. Omfattende livdyrhandel er også noe som gjør næringa sårbar og utredning av kontakter mer krevende. Det er derfor viktig og riktig at næringa tar sin del av ansvaret for å hindre smittespredning på sjukdommer som står på liste to, slik som ringorm, selv om det innebærer midlertidige kostnader for både produsenter og bransje mens bekjempelsen pågår.