Risikofaktorer for mineralmangel hos sau

Geografi og lokalkunnskap #

Risikoen for mangel på flere av mikromineralene varierer mellom ulike områder, avhengig av innholdet i jordsmonnet. Geografi og lokalkunnskap om hvilke mangelsjukdommer man kan forvente å se i området, er derfor en nyttig del av vurderingen. Risikoen for koboltmangel ser ut til å være størst hos sau som går på kulturbeite/grasbeiter langs kysten hele sommeren. Risikoen for kobbermangel ser også ut til å være størst i kystområdene, og særlig på Sørlandet, Sørvestlandet, i Lofoten og Vesterålen og noen steder lengre sør i Nordland. I indre deler av Østlandet, Trøndelag og i deler av Nordland og Troms er det derimot tendens til kobberopphopning, med risiko for kobberforgiftning. Vær samtidig oppmerksom på at skillet mellom områder med risiko for kobbermangel og områder med kobberopphopning og risiko for forgiftning ikke følger et rent kyst/innland-mønster. Det kan være store forskjeller innenfor et begrenset geografisk område, f.eks. i Møre og Romsdal og Nordland.

Innlandsstrøk er også spesielt utsatt for selen- og jodmangel, spesielt i Sør-Norge. Det er imidlertid risiko for selenmangel i hele landet, siden jordsmonn og planter i Norge generelt inneholder lite selen. Fôring med mye raps og beslektede planter kan gi jodmangel fordi disse plantene inneholder stoffer som hemmer opptaket av jod. I slike tilfeller kan jodmangel også opptre ved kysten.

Driftsforhold #

I norske sauehold er det et stort spenn fra høytytende besetninger til ekstensiv drift, med store forskjeller i fôring, beitebruk, lammetall og tilvekst. Risikoen for mangel kan variere mye mellom besetninger i samme område, og derfor bør driftsforholdene også vurderes.

Fôring: #

Det er størst risiko for mangel i besetninger som gir lite kraftfôr eller mineraltilskudd. Særlig gjelder dette selen- og jodmangel på vinterfôring i innlandet. Besetninger med helårs utegang (villsau) får ofte lite tilskudd, i tillegg til at kvaliteten på beitet er dårlig om vinteren. Det er ofte økt behov for vitamin E-tilskudd på slutten av drektigheten ved fôring med mye høy, og evt. veldig tørt (godt fortørka) surfôr, siden vitamin E brytes ned ved tørking av graset. Bruk av bare korn som kraftfôr uten at det gis mineraltilskudd i tillegg kan føre til mangel, og kan også gi ubalanse mellom kalsium og fosfor i fôrrasjonen siden korn inneholder mye fosfor. 

 Gjødsling: #

Gjødsling påvirker innholdet av mineraler i graset og kan forskyve balansen mellom mineraler. Hos melkeku er det kjent at høyt kaliuminnhold i fôret i tida før kalving kan øke risikoen for melkefeber. Dette er lite undersøkt hos sau, men i sauebesetninger med mye melkefeber er det grunn til å undersøke kaliuminnholdet i grovfôret. Bruk av mye husdyrgjødsel kan gi høye kaliumnivåer, siden husdyrgjødsel (fra alle dyreslag) inneholder mye kalium. Gjødsling med mye kalk vil øke pH i jorda. Dette kan gi lavere kobolt- og høyere molybdennivåer i plantene, og dermed økt risiko for både kobolt- og kobbermangel. Molybdenet binder kobber i vomma, og fører dermed til lavere opptak av kobber til dyrekroppen.

Beitebruk: #

Sau som går på innmarksbeite hele sommeren er mer utsatt for koboltmangel enn dyr som går i utmark. Koboltmangel oppstår sjelden på utmarksbeite fordi lauv inneholder mye kobolt, men kan forekomme dersom beiteområdet hovedsakelig består av gras. Koboltmangel kan også forekomme hos lam om høsten etter avvenning, når de går på innmarksbeiter og lauvet forsvinner.

Dyr: #

Dyras produksjon vil påvirke behovet for mineraler og vitaminer. I besetninger med høyt lammetall og veldig god tilvekst kan behovet være høyere enn det som er angitt i behovsnormene. Når det gjelder kobber kan rasen også kan ha betydning. Dette skyldes trolig forskjeller i opptak, og muligens også utskillelse, av kobber. Texel er kjent for å være spesielt utsatt for kobberforgiftning, men det er også angitt at andre raser som suffolk og charollais kan være utsatt. Man har lite erfaring med betydningen av slike raseforskjeller under norske forhold, men ut fra studier gjort i andre land er det grunn til å tro at tunge raser som NKS er mer følsom for kobberopphopning enn korthaleraser som spæl og gammelnorsk sau.