Byllesjuke

Byller er relativt vanlig hos sau. Det finnes mange ulike bakterier som kan gi byller, men når man snakker om byllesjuke hos småfe er det vanligvis en infeksjon med Corynebacterium pseudotuberculosis man snakker om. Denne infeksjonen viser seg ved hevelser og byller i lymfeknuter, utvendig og/eller innvendig.

Årsak #

Smitten overføres oftest ved livdyrkontakt, både mellom besetninger og mellom dyr i samme besetning. Smitten kan også overføres passivt mellom besetninger, f.eks. via klippeutstyr, og innen besetningen via innredning og utstyr, særlig hvis det går hull på byller. En regner med at huden er den vanligste innfallsporten. 

Skader/sår etter klipping, kastrasjon, slåssing, etc. vil gjøre sauen mer utsatt for byllesjukesmitte. Sauer som har byller i lungene kan hoste opp smittestoff og dermed smitte andre småfe. Bakterien tas opp av hvite blodceller og overlever i lymfeknuter, og man kan ikke regne med selvhelbredelse ved byllesjuke. Bakterien kan leve i fjøsmiljøet i flere måneder, men overlever bare kort tid ute ved eksponering for sollys. 

C. pseudotuberculosis er følsom for antibiotika. Det er likevel lite aktuelt å behandle sjukdommen, fordi bakterien ligger så godt innkapslet i byllene at antibiotika har liten effekt. Infeksjon med C.pseudotuberculosis er en zoonose, det vil si at den også kan smitte mennesker, men dette er sjelden.

Forekomst og betydning #

Byllesjuke hos sau kan føre til redusert produksjon, dårlig dyrevelferd og redusert levetid. Sjukdommen kan forårsake store lidelser hos enkeltdyr, og er en utrivelig sjukdom å ha i besetningen. Byllesjuke kan også bli tapsbringende ved at slakt kasseres.

Det er påvist byllesjuke forårsaket av C.pseudotuberculosis i alle saueproduserende områder i verden. I noen land betraktes sjukdommen som forholdsvis harmløs, men i de fleste land betraktes den som sterkt tapsbringende. Dette er vist blant annet i en undersøkelse fra Australia i 2002 der gjennomsnittlig forekomst av byllesjuke i besetningene var 24 %. Tap i forbindelse med kassasjon av kjøtt ble der beregnet til 75 millioner NOK pr år.

Vi har begrenset dokumentasjon på forekomsten av byllesjuke forårsaket av C. pseudotuberculosis hos sau i Norge, men det generelle inntrykket er at dette ikke er noen stor årsak til at slakt kasseres, og at det hittil kun er et fåtall sauebesetninger som har hatt større sjukdomsproblemer. 

Geiteholdet har hatt mye større problemer med byllesjuke og sjukdommen saneres gjennom prosjektet Friskere geiter.  I forbindelse med Friskere geiter er det tatt ca 10 000 blodprøver av sau for undersøkelse for antistoffer mot C.pseudotuberculosis. Totalt 6 % av prøvene fra enkeltdyr var positive for antistoff. Det var relativt få besetninger som hadde en høy andel positive dyr. 

Av de 104 testede besetningene hadde 38 besetninger bare negative prøver. De undersøkte sauebesetningene er fra deler av landet der det er relativt nær kontakt med geitebesetninger som saneres i Friskere geiter-prosjektet. Forekomsten av byllesjuke-smitte kan være annerledes i områder der det er lite kontakt mellom geit og sau.

Symptomer #

Byllesjuke er, som navnet tyder på, først og fremst karakterisert ved dannelse av byller. Mens en ved byllesjuke hos geit som regel ser utvendige byller, er byllene hos sau oftere lokalisert til innvendige lymfeknuter. Klinisk undersøkelse av sau er derfor et mer usikkert diagnostisk hjelpemiddel enn hos geit. 

C. pseudotuberculosis produserer stoffer som fører til nedbryting av vev og dannelse av puss inne i lymfeknutene. Pusset er i starten av sjukdomsprosessen forholdsvis tyntflytende, men blir gradvis mer tyktflytende. Ved gjennomsnitting av byller kan en hos sau se karakteristiske såkalte ”løkringer”, oppstått ved at innholdet i lymfeknutene ordnes i konsentriske ringer. Byllene kan sprekke spontant eller i forbindelse med ytre påkjenning.

Diagnostikk #

Påvisning av bakterien gir den sikreste diagnosen på byllesjuke. Fra puss fra byller kan

C. pseudotuberculosis oftest dyrkes i reinkultur. Serologiske tester (undersøkelse for antistoffer i blodprøver) brukes også. TINE arbeider med å utvikle en analysemetode som kan brukes på tankmelk. Hvis det arbeidet lykkes vil en ha en enkel og rimelig måte å påvise byllesjuke på i geitebesetninger.

Bekjempelse på besetningsnivå #

Hovedprinsippet for bekjempelse er å finne smittede dyr og å utrangere disse. I tillegg er det viktig å sette i verk tiltak for å redusere risikoen for smittespredning innen flokken og til/fra andre flokker ytterligere. Ved bekjempelse av byllesjuke brukes en kombinasjon av klinisk undersøkelse (påvisning av utvendige byller) og undersøkelse for antistoffer i blodet for å finne smittede dyr. Ingen av de to metodene vil sikkert kunne påvise alle smittede dyr i en flokk. 

Den kliniske undersøkelsen vil for eksempel ikke kunne plukke ut dyr som kun har innvendige byller. Blodprøve-undersøkelsene vil også kunne gi ”falske negative” dyr, det vil si at antistoffer ikke påvises selv om dyret er smittet. Det kan for eksempel skje hvis dyret er smittet helt nylig eller hvis smitten er så godt innkapslet i en byll at den stimulerer immunforsvaret dårlig (smitten kan likevel ”reaktiveres” senere). Ved å kombinere de to metodene øker man imidlertid sannsynligheten for å finne smittede dyr. 

Undersøkelsene må også gjentas for å øke sikkerheten når målet er å bli kvitt smitten i en besetning.

Forebygging #

• Flokker som ikke har byllesjuke må beskytte seg mot introduksjon av smitte. Anbefalinger til produsent:
  Kjøp ikke livdyr fra flokker som har byllesjuke, spør selger om helsestatus i flokken. Ved innkjøp av livdyr bør disse undersøkes nøye, særlig i hoderegionen. Men også lymfeknutene på bogen og svangen bør undersøkes. Innkjøpte dyr bør alltid stå 3-4 uker i karantene, og de bør undersøkes på nytt før de introduseres i flokken.
  Sørg for å ha en gjennomtenkt smittesluse hvor besøkende kan skifte klær og sko.
  Klippeutstyr må være rengjort og desinfisert før det i tas i bruk.
• Flokker som allerede har byllesjuke i flokken må hindre videre spredning av bakterien innad i flokken:
  Rekkefølge ved klipping: Klipp lam og unge dyr først, deretter voksne søyer og til slutt værene. Dersom en oppdager dyr med byller under klipping bør klippeutstyret vaskes og desinfiseres før det brukes på neste dyr.
  Generell smitteforebyggende tiltak som god hygiene, vask og desinfeksjon av innredning og redskaper og isolasjon/utsjalting av sjuke dyr.

Byllesjuke er en av sjukdommene som bekjempes på geit i prosjektet Friskere geiter. Sauebesetninger med byllesjuke i flokken har også et ansvar for å unngå resmitte av sanerte geiteflokker og ta vare på resultatene som er oppnådd i prosjektet.

MErging av to artikler: sjekk dette:

Nyere undersøkelser tyder imidlertid på at vi må ta byllesjuke på alvor hos sau, og sette i verk tiltak for å hindre videre spredning.

Det er mange bakterier som kan gi byller hos sau, men i denne sammenheng omtales byller forårsaket av en spesiell bakterie (Corynebacterium pseudotuberculosis). 

Byllene oppstår vanligvis ved at bakteriene trenger inn gjennom små sår i hud eller slimhud. Byllene dannes så i en eller flere lymfeknutene som blir fulle av puss som ofte er gult eller grønt.

Sjukdomstegn #

Sauer med byllesjuke får ofte byller i lymfeknutene på hodet, men byllene kan også dannes foran skulderen, i svangen eller i lymfeknuter inne i kroppen. Symptomene vil avhenge av hvor byllene dannes og hvor store de er. 

Mest alvorlig er de indre byllene som ofte sitter i lymfeknuter rundt lungene. De kan gi redusert fôropptak, nedsatt produksjon og pusteproblemer.

Smitteoverføring mellom flokker #

Byllesjuke har vært vanlig hos norske geiter, men saneres gjennom prosjektet Friskere geiter. Smitte fra geit til sau er sannsynligvis den vanligste smittekilden for norsk sau. 

Undersøkelser gjort gjennom prosjekt Friskere geiter har vist at smitten finnes hos sau i de fleste kombinerte besetninger. Prosjektet har også avslørt at overraskende mange flokker i to områder hvor sau og geit deler beite, har smitten. Det er tatt blodprøver av dyrene, og over halvparten av flokkene var positive. Etter hvert som byllesjuke eventuelt blir mer vanlig hos sau, vil imidlertid risikoen for smitte mellom saueflokker øke.

Smitteoverføring kan skje på flere måter. Kjøp av livdyr som er i tidlige stadier av sjukdommen eller som kun har indre byller samt smitte på fellesbeite er noen muligheter. Klippeutstyr, klær og sko kan ta med seg bakterien, og i den grad produsenter deler utstyr som merketenger og lignende kan disse også overføre smitte.

Smitte innen flokken #

Når smitten først er introdusert i flokken vil den spre seg når dyr med åpne sår gnir seg på innredning, stanger, eller står tett ved fôring. Dyr med indre byller i for eksempel lungene kan spre smitten gjennom spytt og neseslim. Nyklipte dyr med små sår på huden er ekstra utsatte for å bli smittet, men bakteriene kan også entre kroppen gjennom munnen. Bruk av klippemaskin og merketenger vil også kunne spre smitten mellom dyra.

Konsekvenser #

Den alvorligste konsekvensen for norsk sauehold er dersom sjuke dyr går uoppdaget gjennom kjøttkontrollen og en velfylt byll havner på middagsbordet. Kassasjon av slakteskrotten kan utgjøre tap for den enkelte bonde, det samme vil gjelde om enkeltdyr blir sjuke og dør. 

I en gjennomsmittet flokk kan de økonomiske konsekvensene bli alvorlige da produksjonsresultatene vil bli påvirket. I henhold til regelverket er det ikke lov å bringe dyr med byllesjuke i kontakt med dyr i andre besetninger. Det betyr at dyr med byllesjuke ikke kan selges (skulle bare mangle), men strengt tatt skulle de da heller ikke slippes på fellesbeite. Så langt er ikke lovens bokstav praktisert veldig strengt, da ville vi knapt sett geiter i den norske fjellheimen.

Forebygging og behandling #

Flokker som ikke har byllesjuke per i dag gjør klokt i å beskytte seg mot introduksjon av smitte:

• Kjøp ikke livdyr fra flokker som har byllesjuke, spør selger om helsestatus i flokken. Ved innkjøp av livdyr bør disse undersøkes nøye, særlig i hoderegionen. Men også lymfeknutene foran bogen og i svangen bør undersøkes. Innkjøpte dyr bør som en generell regel stå 3-4 uker i karantene, og de bør gjennomgår en grundig undersøkes før de introduseres i flokken.
• Sørg for å ha en gjennomtenkt smittesluse hvor besøkende kan skifte klær og sko. Klippeutstyr må være rengjort og desinfisert før det i tas i bruk. 

Dersom du har flere dyr med byller og det er flere byller på noen, er det sannsynlig at du har byllesjuke i flokken. Det har vanligvis ingen hensikt å behandle enkeltdyr med byllesjuke fordi bakteriene sitter godt beskyttet i byllene. Dyr som har byller eller som mistenkes å ha byller bør derfor sjaltes ut. Ta kontakt med din lokale veterinær om du er i tvil. Videre er det viktig å hindre spredning til nye dyr i flokken, ved riktig rekkefølge ved klipping. Klipp lam og unge dyr først, deretter voksne søyer og til slutt værene. Dersom en oppdager dyr med byller under klipping bør klippeutstyret vaskes og desinfiseres før det brukes på neste dyr.

I prosjekt Friskere geiter saneres flokker for bl.a. byllesjuke. Vi har mindre erfaring med sanering av saueflokker, men ved hjelp av undersøkelse for antistoffer i blod kombinert med klinisk undersøkelse vil det være mulig å kontrollere sjukdommen også i saueflokker.