Om dyrevelferd

I Norge har vi et strengt regelverk for hvordan dyr skal ha det. Regelverket sier blant annet at bonden må ha kunnskap om stell av dyr og hva som skal til for at dyr har god velferd. Mattilsynet er den offentlige tilsynsmyndigheten som følger med på om bøndene følger regelverket og om dyra har det godt.

Lov om dyrevelferd (lovdata.no) har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Loven har mange generelle bestemmelser, og i §3 «Generelt om behandling av dyr» sier loven at dyr har egenverdi utover den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger». Dyrevelferdsloven omfatter blant annet temaene hjelpeplikt, kompetanse og ansvar, transport og avliving. I tillegg er det utarbeidet egne forskrifter for hold og velferd hos de ulike produksjonsdyrene. Her er det beskrivelser av hva som er minstekrav til oppstalling, fôring og behandling av de ulike dyreslagene.

Kriterier for god dyrevelferd #

Husdyrnæringa arbeider med å fremskaffe og formidle kunnskap, lager løsninger for systematisk registering av helse- og velferdsparametre, og hele tida arbeide for bedre dyrevelferd for å møte samfunnets forventninger.

Oppfatningen om hva som kreves for at et dyr opplever god velferd er stadig i endring. Det er enighet om at dyr opplever god velferd når de har god helse, mestrer sine omgivelser og har mulighet til å utføre naturlig atferd. Velferd vurderes ofte ut fra tre forhold:

• Dyrets biologiske funksjon: helse og produksjon
• Dyrets subjektive opplevelse av sitt daglige miljø: negative og positive følelser og opplevelser, f.eks. frykt og smerte
• Muligheten for ”et naturlig liv” / mulighet for å utøve normal artsspesifikk atferd

Helseparametre og produksjonsresultater er enkle å vurdere fordi dette registreres forløpende i husdyrproduksjonen. Skal man vurdere grad av velferd gjennom dyrets subjektive opplevelser og atferd, blir det mer utfordrende. Det er ikke lett å avgjøre hvordan et produksjonsdyr egentlig opplever tilværelsen. 

Som utgangspunkt for å evaluere og bedre velferden hos husdyra, må vi derfor benytte den kunnskapen vi har om dyras behov og sammenholde det med det vi observerer. Til sammen kan observasjoner av atferd, helse, fjøsmiljø og produksjonsresultater gi et bilde av hvordan dyra har det. Gode produksjonsresultater er i seg selv ikke nødvendigvis et uttrykk for god velferd, mens dårlige produksjonsresultater kan indikere at det er uheldige velferdsfaktorer som ligger bak.

Husdyrnæringa har innført dyrevelferdsprogrammer for fjørfe, svin, storfe og sau. Et dyrevelferdsprogram for geit er under arbeid. 

Hvordan måle dyrevelferd? #

For å kunne si noe om graden av velferd, brukes ulike velferdsindikatorer. Det er objektive metoder som sier noe om hvordan et dyr har det. 

Ressursbaserte velferdsindikatorer handler om omgivelser og ressurser dyra har tilgang til - som eksempelvis arealtilgang, rotemateriale for gris og strøbad for kylling. Ressursbaserte velferdsindikatorer er relativt enkle å måle, registrere og vurdere.

Dyrebaserte velferdsindikatorer handler om forhold ved selve dyret som kan vise om det har et godt liv. Det kan være beinhelse, forekomst av sykdom, hold eller ulike atferdsutrykk. Et dyr som har det bra har gjerne et bredt atferdsregister, virker kvikt og uttrykker positiv atferd på ulike måter. Dyr som kjeder seg kan få negative atferdsmønster eller bli apatiske. Dyrebaserte velferdsindikatorer som handler om atferd kan være vanskelig å måle eller vurdere siden det krever mye observasjon og inngående kunnskap om dyreslaget.

Internasjonalt samarbeid om database for dyrevelferdsindikatorer #

Norsk husdyrnæring har sammen med selskapet Chronos Sustainability laget en oversikt over alle kjente dyrevelferdsindikatorer for storfe, svin, sau og fjørfe i ulike produksjonssystemer. De 380 indikatorene er kategorisert blant annet ut fra velferdsrisiko og velferdskonsekvens.

Dyrevelferd handler om holdninger og verdisyn #

Kunnskap om dyrenes atferd, fysiologiske behov, miljøkrav og helse er en viktig forutsetning for å sikre dyrenes velferd. Kunnskap er imidlertid ikke den eneste forutsetningen. Velferd handler også om holdninger og verdisyn, og om hvordan vi omsetter kunnskapen til praktisk handling.

I det daglige er det dyreeieren eller røkteren som har størst betydning for dyrenes velferd, og det er stor forskjell på hva ulike røktere anser som godt dyrestell og hvor de mener lista bør ligge. Det samme gjelder andre aktører, som rådgivere, veterinærer og forbrukere.